SAMSPILT: Wilco er fortsatt det beste live-bandet vi har nå. FOTO: Martin Aasen WrightPå sitt kommende album «Ode to Joy» og på den pågående turneen er Wilco opptatt av folk-inspirerte sanger. På Sentrum Scene sist søndag var bandet like presist og samspilt som alltid, men en ubalansert lydmiks satte en viss demper på konsertopplevelsen.
En konsert med Wilco er nærmest garantert en sikker vinner. Dette er min sjette konsert på ti år og samtlige konserter har vært så fullendte som en konsert kan bli. Det er snakk om nyanser når jeg skal skille konsertene fra hverandre. I 2012 åpnet Wilco verdensturneen for albumet «The Whole Love» på Sentrum Scene og årets Europa-turné ble innledet med fire (!) Norges-konserter, Trondheim, Stavanger, Bergen, Oslo. Dette sier en del om hvordan Jeff Tweedy & Co ser på det norske publikummet.
Et fullsatt Sentrum Scene tok naturligvis det seksmanns-store bandet fra Chicago mot med enorm applaus, og vi ga oss ikke i løpet av de to timene konserten varte. Musikalsk sett står denne konserten til en sekser på terningen, men lydmiksen ødela tidvis for lytteopplevelsen.
Mindre kraut, mer melodi
Wilco er en smeltedigel av en rekke sjangre og uttrykk som americana/country, folk, kraut/elektronisk, jazz, pop og rock. Melodisk kan Wilco minne om Grateful Dead, Neil Young og The Beatles i en særs nynnbar miks, mens bandets fascinasjon for lydmessig støy gir assosiasjoner til eksperimentell jazz som Miles Davis og tysk krautrock som CAN. Wilco kan rendyrke en inspirasjonskilde og få oss til å tro det er George Harrison vi hører på, eller blande alt i en og samme låt, uten at noen av uttrykkene overdøver de andre. Det samme gjelder bandet når de spiller sammen «live»; ingen i bandet har en utpreget solo-rolle. De er likeverdige akkurat som medlemmene var i henholdsvis Grateful Dead og CAN, eller i de mange gruppene til Miles Davis.
På de siste konsertene i Oslo har Wilco balansert mellom de rene melodibaserte sangene og de mer altomfattende og tyngre låtene. Denne søndagskvelden på Sentrum Scene la Wilco vekk mange av de kraut-/støy-inspirerte stykkene som «Spiders (Kidsmoke)» og «Art of Almost» igjen hjemme, og satset mer på de sangbaserte, gjerne folk-inspirerte låtene. Det kommende albumet «Ode to Joy» er en slik plate, og Wilco hentet også frem mange av de tidlige sangene fra de to første skivene, «A.M.» og «Being There» som riktignok er rene rockealbum, men fortsatt sterkt melodibaserte.
Denne anmelder savnet ikke krauten eller støyen (selv om den fortsatt var der i enkelte a kveldens låter som «Via Chicago» og «Bull Black Nova»), og satte pris på å høre et band som etter 25 år, med noen utskiftninger av medlemmer underveis, fortsatt er i utvikling. Ingen album er like, ei heller konserter.
Tørrvittig Tweedy
Jeg har aldri opplevd frontfigur, vokalist og låtskriver Jeff Tweedy som spesielt gretten, men i kveld var han oppsiktsvekkende tørrvittig og munter. Han minnet oss på om at det var hyggelig å være tilbake bare ett år etter sin egen solokonsert på samme scene, og at han oppfordret «brøleapen» fra den konserten, om han var tilstede om «please, be quiet». Den kvelden spilte og sang Jeff helt alene, og en overstadig beruset mann sang og brølte så høyt at han forstyrret konserten, og til slutt ble båret ut av to vakter, men at han ikke ga seg og begynte å slåss med vaktene.
Jeff hadde god kontakt med oss denne september-kvelden, og fleipet videre med oss hele veien som å gjøre narr av typiske konsertaktiviteter som å klappe i takt (noe Jeff ikke er så begeistret for, fordi ingen klapper helt i takt).
Alt samspill var lekent, all kommunikasjon med publikum var såpass uformelt at vi følte vi fikk god kontakt, repertoaret var godt balansert mellom nye sanger og gamle. Eneste innvending er at lydmiksen tidvis var ubalansert; vokalen var mikset skjærende høyt på enkelte låter, og på siste sang «Misunderstood» hadde Tweedy en vocoder-liknende ulyd på stemmen. Lydmiksen sist gang, i 2016, var helt perfekt, og lydtekniker burde ha gjort en ytterligere finjustering under søndagens konsert.
Likevel, musikken taler for seg, og Wilco er som sagt før, fortsatt det beste live-bandet vi har nå.
Besetning:
- Jeff Tweedy: sang, gitar.
- John Stirratt: bass, koring.
- Glenn Kotche: trommer, perkusjon.
- Mikael Jorgensen: piano, keyboard, koring.
- Nels Cline: gitar.
- Patrick Sansone: gitar, banjo, piano, keyboard, perkusjon.
Repertoar:
- Bright Leaves (Ode to Joy, 2019)
- Before Us (Ode to Joy, 2019)
- War on War (Yankee Hotel Foxtrot, 2002)
- Company in My Back (A Ghost is Born, 2004)
- Theologians (A Ghost is Born, 2004)
- Handshake Drugs (A Ghost is Born, 2004)
- Forget the Flowers (Being There, 1996)
- Hummingbird (A Ghost is Born, 2004)
- Bull Black Nova (Wilco – The Album, 2009)
- Via Chicago (Summerteeth, 1999)
- I’m Always in Love (Summerteeth, 1999)
- If I Ever Was a Child (Schmilco, 2016)
- I’m the Man Who Loves You (Yankee Hotel Foxtrot, 2002)
- Box Full of Letters (A.M., 1995)
- Cry All Day (Schmilco, 2016)
- Impossible Germany (Sky Blue Sky, 2007)
- Love Is Everywhere (Beware) (Ode to Joy, 2019)
- Jesus, Etc. (Yankee Hotel Foxtrot, 2002)
- At Least That’s What You Said (A Ghost is Born, 2004)
- The Late Greats (A Ghost is Born, 2004)
Ekstra:
- Random Name Generator (Star Wars, 2015)
- California Stars (Mermaid Avenue, med Billy Bragg, 1998)
- Red-Eyed and Blue (Being There, 1996)
- I Got You (At the End of the Century) (Being There, 1996)
- Misunderstood (Being There, 1996)