Bruckners symfonier inneholder så mye mer enn det jeg faktisk hører. Kringkastingsorkesteret fremførte en sterk versjon av hans romantiske symfoni, den fjerde.
Østerrikske Anton Bruckner (1824-1896) er definitivt min favoritt blant de gamle mestre. Det er to skoler når det gjelder Bruckner, Robert Haas og Neopold Nowak. Bruckner lot andre, deriblant studenter, skrive om symfoniene for å gjøre dem lettere tilgjengelig for det brede publikum. Bruckner var en radikal komponist i sin samtid, og mer enn 100 år etter sin død er han omdiskutert. Noen genierklærer Bruckner, mens andre mener han er oppskrytt.
Haas’ tolkning av Bruckner er den såkalt autentiske, det vil si slik Bruckner selv mente den endelige versjonen av symfoniene skulle være. Bruckner reviderte symfoniene sine i løpet av sine siste leveår. Nowak representerer et slags minste felles multiplum i sine tolkninger av Bruckner.
Jeg har CD-utgavene med Günther Wand som dirigent som anses som den fremste i Haas-skolen. Kringkastingsorkesteret (KORK), med Ingar Bergby som dirigent, fremførte Bruckners fjerde symfoni i Haas/Wand-tradisjonen onsdag 11. april. Dette var aller første gang Bergby dirigerte Bruckner.
Både akustikken og fremføringen var svært god. Jeg hørte detaljene og nyansene som helt essensielle variasjoner i symfonien. Et av kjennetegnene med Bruckner er at han ikke er så opplagt dramatisk, han forsterker den emosjonelle opplevelsen hos lytteren ved å holde tilbake de elementene i musikken jeg forventer å høre. Bruckner varierer musikken ved å gjenta melodilinjer på en slik måte at jeg gjenkjenner det som noe jeg har hørt før i samme symfoni, eller en annen symfoni av Bruckner, men på en ny måte. Bruckner er sansemettende på en minimalistisk måte. Bruckner formidler de store følelsene, men lar meg som lytter fullføre.
Min sammenlikning er den nevnte CD-innspilling med Wand, og kveldens fremføring lå tett opptil denne, noe jeg anser som en sterkt.
Som oppvarming hørte vi en flott konsert for obo og strykere, komponert av Johan Kvandal, og fremført av Trygve Aarvik på obo.