For første gang siden 1974 er Øystein Sunde på en soloturné. Dette var den beste Sunde-konserten jeg har vært på siden min første i 1995.
I 1994 ga Sunde ut oppfølgeren til «Kjekt å ha» (1989), «Du må’kke komme her og komme her». Et begrenset opplag på 1000 eksemplarer ble gitt ut på vinyl da formatet var erklært for dødt og CD-en hadde sin storhetstid. Jeg var avisbud og hadde en god time fra hjemkomst fra skolen og til jeg måtte gå avisruta. Jeg skulle den ettermiddagen i 1994 bare ta en «powernap», med det resultat at jeg sov bort signeringen av den nye LP-en på Akers Mic. Avisruta rakk jeg så vidt, men det var jeg på den tiden mindre opptatt av.
23 og et halvt år senere går jeg ut av salen etter min tiende Sunde-konsert, og ser at det selges fra det sjeldne opplaget av «Du må’kke komme her og komme her». Plutselig kom jeg på den ettermiddagen jeg sovnet hjemme og hvor ergerlig jeg syntes det var at jeg ikke fikk sikret meg ett eksemplar av den LP-en.
For jeg hadde akkurat vært på min nest-beste Øystein Sunde-konsert. Da gjør man ikke samme feil to ganger.
Vital og spillesugen
Øystein Sunde «live» er ikke alltid hva det en gang var. Mulig jeg har vært på for mange konserter, men jeg synes for mange kjente trekk og morsomme poenger fra monologene mellom sangene går igjen, og flere av sangene blir for like hverandre. Parallelt med «Øystein Sunde 70 år», holder Sunde enkelte solokonserter (i betydningen uten band). Denne kvelden ble noe ganske annet enn «standard Sunde» med Meget i sløyd. De vanlige konsertene hans er som oftest gode, men solokonserten i Asker Kulturhus var en langt mer vital og spillesugen Sunde enn jeg har hørt på mange, mange år.
I min bok er dette den beste konserten siden den første jeg gikk på, «Så hatten passer» på Dizzie Showteater i 1995, basert på «Du må’kke komme her og komme her» og uutgitte sanger fra det som skulle bli «Nå er begeret nådd» (1999).
Knallgodt gitarspill
Sunde spilte de sangene han ville spille, kunne det virke som, og repertoaret avvek en del fra det vante. Han rammet konserten inn med sanger fra store deler av karrieren, med vekt på nyere sanger etter tusenårskiftet, og en omskriving av en rekke monologer vi har hørt før som «Harald Jordfreser» og sanger som aldri ble utgitt.
Det var Sunde og hans gitar i 90 minutter, og det med et ytterst detaljfokusert og presist gitarspill. Jeg har sjelden, om noen gang, hørt han så skarp med fingrene. Jeg kjenner ikke alle gitarmerkene, men han trakterte en fem-seks-syv forskjellige gitarer.
Blant høydepunktene var «Black Mountain Rag» (Chet Atkins), «Fire melk og Dagbla’ for i går» og «Hest er best som pålegg». Som humorist er han på sitt aller beste der han presenterer sanger som aldri ble gitt ut på plate, «Glymdrott» (Moldejazzen i 1968) og en oppsummering av Jordfreser-sagaen. Jeg brølte av latter og tårene rant. Det er mange år siden sist.
Stram regi
Da jeg var en liten gutt, trodde jeg alle feil var tilfeldige og ble rettet opp gjennom improvisasjon. I voksen alder har jeg jo skjønt at det er et innøvd program Sunde presenterer. Akkurat det har blitt vel tydelig de siste gangene jeg har sett ham og han har i tillegg haltet som gitarist. Men, denne kvelden i Asker Kulturhus satt absolutt alt som et skudd. Jeg savnet melankolien i «Ute var det sol» som kunne gitt meg et pusterom og rom til å tenke litt, men det som ble servert står likevel til en terningkast 6.
Øystein Sunde – Så hatten passer, 1995, Dizzie Showteater, Oslo
Øystein Sunde & Halvdan Sivertsen – Ja takk, begge deler!, 1998, Dizzie Showteater, Oslo
Øystein Sunde – Øystein Sunde…og vel så det!, 2002, Dizzie Showteater, Oslo
Øystein Sunde – Sånn er’e bare, 2006, Dizzie Showteater, Oslo
Christiania Fusel & Blaagress – 40-årsjubilemskonsert 2008, Josefines, Oslo
Øystein Sunde – Men da må du ha, 2010, Dizzie Showteater, Oslo