Dato: 5. mai 2011
Sted: Kalkmølla, Bærum
Jarres konsert for 1,2 millioner tilskuere ved Eiffeltårnet og Andersen konsert for 100 mennesker på Kalkmølla er de to mest spesielle konsertene jeg har vært på.
I 1995 åpnet Jarre sin konsert med F16-fly i formasjon over Eiffeltårnet. Arild Andersen ruslet inn fra rommet ved siden av med et skjevt smil om munnen. Jarre spilte på spesialkonstruerte keyboards og laserstråler. Andersen hadde kun en kontrabass. Jarre spilte for 1,2 millioner tilhørere på Frankrikes nasjonaldag. Norges jazzbassist nummer en hadde 100 mennesker tett innpå kroppen en tilfeldig mai-kveld.
Knut Eirik og jeg hadde avspasering. Den tiden måtte naturligvis utnyttes. Øl, whisky, mat og plater hjemme hos meg flere dager i strekk. Vi var kanskje ikke klar for maraton da vi tuslet inn på Kalkmølla, men ørene var i hvert fall klare for nye klanger. For det er lydbilder Arild Andersen skapte med sin kontrabass. Han hadde koblet den til elektronisk opptaksutstyr slik at han kunne lage loops. Noen ganger lagde han rytmer med hendene, andre ganger spilte han melodilinjer og bassganger før han spilte solo over det igjen.
Han åpnet med Ornette Colemans Lonely Woman. Utover i konserten fikk vi mange av hans egne komposisjoner, men også Paul Simons Jonah.
Arild Andersen holdt en heller uformell tone. Fleipet og snakket mye. Under en av låtene da han skulle bygge opp loops, bommet han. Han sa lavt faen, og begynte om igjen. Da han traff med sitt spill, ga han tommelen opp til publikum og smilte bredt. Vi humret, selvfølgelig.
Konserten røpet både en nakenhet og en storhet. Jeg tenker at man er tryggere i Oslo Spektrum med stort band og 8.000 publikummere. Det blir en produksjon. På Kalkmølla hadde ikke Andersen noen form for sikkerhetsnett (derfor «faen»), han stod helt alene med bassen. Men humoren var en rød tråd i konserten («Vil dere høre mer bass enn meg? Det skal mye til»).
Andersen har mange flotte melodier og et svært karakteristisk basspill. CD-er må kjøpes inn.