Det er ikke lett å velge ut de fem beste David Bowie-låtene. Nesten umulig. Men dette er min dom.
Utfordringen fikk jeg for noen uker siden. Et av kriteriene var at jeg måtte spre meg i tid og sjanger, hvilket betyr at det ikke ble fem sanger fra 1970-tallet som «alle» er enige om var Bowies sterkeste tiår. Og det er heller ikke fem låter fra Berlin-trilogien.
Musikken til Bowie er så mye. De største låtene har et særpreg som ingen andre låtskrivere og artister. Selv Bowies svakeste år på 80-tallet har noe ved seg. Ikke genialt akkurat, men interessant nok til at jeg orker å lytte meg gjennom platene og sangene. Ofte bedre enn mye annet som kom på den tiden fra andre artister og band.
Alltid i forandring
Bowie forandret popmusikken fire ganger i løpet av ti år, fra 1969 til 1979; først satte han ny standard for psykedelisk folkrock («Space Oddity» og «The Man Who Sold The World»), definerte glamrock («The Rise And Fall Of Ziggy Stardust And The Spiders From Mars», «Aladdin Sane», «Diamond Dogs»), fusjonerte soul, elektronisk og rock («Young Americans», «Station To Station») og blandet kraut, elektronisk og rock («Low», «Heroes» og «Lodger»). Etter kreative opp- og nedturer siden «Scary Monsters And Super Creeps» i 1980 kom Bowie med et av sine aller sterkeste album to dager før han døde, * («Blackstar») på nyåret, en blanding av frijazz, pop og elektronisk musikk. Sjangerblandingen er ikke ny, men uttrykket er annerledes enn jeg har hørt før.
I tillegg forandret Bowie musikkvideoene (før Peter Gabriel, som tok skrittet videre), og Bowie gjorde seg selv til et moteikon med sine kostymer på turneene. Flere av draktene har han delvis designet. I tillegg hentet David Bowie inspirasjon fra miming, kabaret og teater. I Berlin begynte Bowie også å male.
Topp fem-listen
Listen begynner med låt nummer fem og jobber seg opp mot nummer en.
- «Sunday» («Heathen», 2002)
En velbalansert blanding av pop og elektronika. Hør på hvordan sangen bygges sakte opp, og når du tror klimakset skal komme, løsner det bare så vidt ved at trommisen spiller på akustiske trommer (vi har gjennom sangen hørt programmerte trommer og synth sveve i lydbildet, til en mørk Bowie).
- «Life On Mars» («Hunky Dory», 1971)
Pianist Rick Wakeman har uttalt at akkordene på denne sangen er helt utenom det vanlige, og at det alene gjør Bowie til en stor komponist. I tillegg er den underliggende melankolien som kjemper mot de grandiose strykerne vakkert. Teksten er som det ofte var med Bowie, om dem som følte seg annerledes og utenfor (beating up the wrong guy).
- «Lazarus» («Blackstar», 2016)
Første gang jeg hørte denne sangen på Spotify rett før jul, tenkte jeg at dette var en merkelig og fin miks av Depeche Mode og Frank Zappa. Noe av det er det fortsatt, nå over to måneder senere. Mest av alt er det David Bowie. Bowie kunne kunsten å hente fra andre sjangre og artister uten å falle for mye over i det han var inspirert av.
- «Sound And Vision» («Low», 1977)
En av de rareste poplåtene som finnes. Utrolig fengende og nynnbart. Samtidig så eksperimentelt og lekent, med elgitarer og analoge synthesizere. Og dette var den mest tilgjengelige låten på mesterverket «Low». Det sier jo litt om hvilket kreativt nivå Bowie befant seg på i 1976/77.
- «Heroes» («Heroes», 1977)
Den ultimate kjærlighetssangen. Bowie oppdaget produsent Tony Visconti og en av kordamene stå og kysse hverandre inntil Berlin-muren, like ved Hansa-studio hvor platen «Heroes» ble spilt inn. Bowie ble inspirert til å skrive sangen som vel så mye handler om murens inngripen i de vanlige folks liv. Lydbildet er monotont og episk, mye takket være Robert Fripps tidløse og utsøkte gitarsolo. Spilt kun én gang i studio.