Da mange av oss hadde gitt ham opp, kommer han sterkere tilbake enn på lenge. Jean-Michel Jarre er ute med sin beste plate på over 20 år.
Nærmere 40 år etter utgivelsen av tidenes mest solgte elektroniske album «Oxygene», presenterer Jean-Michel Jarre utviklingen av sjangeren gjennom 16 låter på sin nye plate «Electronica 1 – The Time Machine», i samarbeid med elektroniske navn som Tangerine Dream, Vince Clarke, Air, Laurie Anderson, 3D, Armin van Bureen og Little Boots, og Pete Townshend.
Skiva har allerede fått fire av fem stjerner i Mojo, samme i The Guardian, 8/10 av Musikknyheter og fem av seks stjerner av Gaffa.no. Det er minst 15 år siden jeg gledet meg til en ny plate fra Jarre, men jeg må innrømme at jeg kjente litt på gamle følelser da jeg hørte de første singlene fra «Electronica 1 – The Time Machine». I mine ører er dette det beste Jarre har gitt ut siden «Chronologie» i 1993, og hans mest eksperimentelle og ambisiøse album siden mesterverket «Zoolook» fra 1984.
Konseptet er i seg selv nyskapende, i motsetning til musikken på det nye albumet. Likevel presenterer Jarre og hans 15 samarbeidspartnere en helhet og balanse mellom de mange stilartene og de respektive artisters særegne uttrykk at «Electronica 1 – The Time Machine» blir meget vellykket. Dette er bra.
Jarres spennvidde
Det er nesten umulig å like alle låtene like bra, og det er nok ikke meningen heller. For her får vi lettfattelig tyggegummipop (Little Boots), analoge lydlandskap (Tangerine Dream og Air), house (Armin van Bureen), kunstpop (Laurie Anderson) og rock (Pete Townshend). For å nevne noen. Det kunne ha gått riktig så galt, men jeg er overbevist om at siden platen er et samarbeidsprosjekt der alle 15 artister har spilt inn musikken sammen med Jarre i studio, fysisk i samme rom, er en avgjørende faktor for helhetsinntrykket.
Artistene og uttrykkene utfyller hverandre. Det er lett å høre at Air er Air, 3D (fra Massive Attack) låter som Massive Attack. Det er like lett å høre Jarres karakteristiske melodiske stil og elektroniske klanger i lydbildet. Hele platen bærer preg av et samarbeid, enn en soloplate med gjesteartister.
Derfor er ikke albumet sprikende.
Harmonisk møte
Allerede i åpningssporet «Time Machine» (Boys Noize) bringer Jarre meg tilbake til «Rendez-vous» og den berømte laserharpen fra gigantkonsertene på 80-tallet, mens Boys Noize tvinger meg til å tenke fremover. Med «Close Your Eyes» og Air er jeg igjen 22 år og står i platebutikken for å overbevise kundene om at «Moon Safari» er årets plate. Jarre gir meg lyden av Theremin, som han introduserte på albumet året før, «Oxygene 7-13» (1997). Drømmende retro som fortsatt låter relevant. Drømmende lydbilder har alltid vært en rød tråd i elektronisk musikk, enten vi refererer til Tangerine Dream eller Armin van Bureen. Air og Jean-Michel Jarre er intet unntak.
Etter første gjennomlytting var de to låtene i samarbeid med Vince Clarke (Depeche Mode og Erasure), «Automatic part 1 & 2», den umiddelbare favoritten. Leken pop som går i dybden. Clarke og Jarre utfyller hverandre med det de begge behersker best; få fengende og nynnbare melodier til å feste seg. Gode melodilinjer og spennende lydbilde.
Musikken går i en mørkere retning med Gesaffelstein, som i likhet med Jarre er fra Lyon, og Laurie Anderson, som har jobbet med Jarre to ganger tidligere («Zoolook» i 1984 og «Metamorphoses» i 2000). Balansen er der fortsatt og jeg nyter det.
For meg er det én låt som virker helt malplassert; «Travelator part 2» med Pete Townshend. Greit nok at Jarre vil ha med The Whos frontmann og komponist på grunn av synthesizerbruken på «Baba O’Riley», men dette er rett og slett ikke bra nok. Jeg hører at det er Townshend, men i mine ører er det langt fra hans beste øyeblikk. Og Jarres uttrykk er ikke på langt nær like tydelig som på de fleste andre låtene på albumet. Med fordel kunne Townshend-bidraget ha vært utelatt for min del.
Det tar seg derimot sterkt opp igjen når Edgar Froese (Tangerine Dream) og Jarre sitter og spiller sammen. De er samme generasjon elektroniske musikere, de har som oss fans har fulgt dem begge i en årrekke, har de fulgt hverandre. Endelig møttes de i studio, bare kort tid før Tangerine Dream-sjefen døde i januar 2015 «Zero Gravity» bringer meg tilbake til slutten av 70-tallet, da både Tangerine Dream og Jarre utforsket nye instrumenter og ny musikk, og satte ny standard for elektronisk musikk. Gjenklangen er meget overbevisende.
Jarre har ikke vært redd for å bruke akustiske instrumenter i sin musikk tidligere, og «The Train & The River» med den kinesiske pianisten Lang Lang er platens mest overraskende møte. Melodisk er det mer Lang Lang enn Jarre. Samtidig er stykket en påminnelse om de mindre kjente låtene fra Jarre som er mer abstrakte og mindre melodiøse.
Hyllest av sjangeren
I fjor vant Jarre prisen Q Innovation In Sound fra musikkbladet Q for sitt bidrag til elektronisk musikk. Jeg er vokst opp med at Jarres plater konsekvent fikk slakt i norske aviser. Det var som regel en 2-er på terningen før jeg hadde åpnet avisen. Selv om jeg var en ihuga fan i mange år skal jeg ikke påstå at alt Jarre har gitt ut er like bra, på langt nær, men det tok lang tid før han begynte å høste den anerkjennelsen han fortjener.
Det faktum at alle artistene Jarre spurte om ville samarbeide med ham sa ja, sier noe om hans status som artist og komponist. Siden så mange ville lage musikk med Jarre, kommer del 2 av «Electronica» april neste år. Jeg har spesielt forventninger til samarbeidet med David Lynch og Hans Zimmer.
Etter «Oxygene 7-13» i 1997 ville Jarre sende sin hilsen tilbake til de yngre artistene som var inspirert av ham. Vi fikk først en gigantisk konsert ved Eiffeltårnet få dager etter at Frankrike vant fotball-VM i 1998 med flere DJ-er og remix-artister som sammen med Jarre fremførte alternative versjoner av Jarres musikk, hovedsakelig fra albumet året før. To år senere tok Jarre det videre med albumet «Metamorphoses», et slags møte mellom «den gamle Jarre» og den nye, elektroniske musikken. I det sporet har Jarre vært siden, med varierende hell. Det absolutte bunnpunkt var hans forrige studioalbum «Teo & Tea» (2007). I et forsøk på å lage klubbmusikk virker Jarre fullstendig uinspirert og hele platen er virkelig en tålmodighetsprøve.
«Electronica» oser av fascinasjon for en sjanger Jarre selv har vært med på å skape, gleden over å skape nye lyder og klanger, blanding av stilarter og uttrykk. Så får det heller være at noen av låtene ikke holder toppnivå. Jarre vinner på konseptet og helheten, og balansen mellom ham selv og samarbeidsartistenes uttrykk.
Dette er Jarres hyllest til elektronisk musikk, og jeg anbefaler deg å lytte på albumet! God fornøyelse!