Vi vil bli gamle og grå. Det er nok best slik.
Anmeldelse for Budstikka
Terningkast: 2
For 30 år siden fikk den tyske synthpop-gruppen Alphaville et brakgjennombrudd med Forever Young. På Hvalstrand kjempet frontfigur og vokalist Marian Gold hardt for å få med publikum på allsang. Men lyktes ikke.
Den naive fremtidsoptimismen fra 1980-tallet er for lengst begravd. For Alphaville er lydbildet og sangene de samme.
Hastverksarbeid
Alphaville forter seg gjennom repertoaret. Gold snakker knapt. Riktignok hopper og danser han litt. Av og til klapper han også. Men det er ikke mange blant publikum som hopper og danser.
Noen drister seg til enkelte trinn under Big In Japan og Sounds Like A Melody. Heller ikke en sang som Dance With Me fra albumet som Klaus Schulze bidro på (uten at det høres i særlig grad), Afternoons In Utopia, får det til å løsne på plenen.
Og musikalsk sitter ikke alt som det skal. Lyden er grøtete. Vokalen til Gold er ikke hva den en gang var for 30 år siden, særlig under «Big In Japan» synger han direkte surt.
Mistet relevans
Tyskland har vært banebrytende innen elektronisk musikk på 1970- og 80-tallet, med Tangerine Dream, Klaus Schulze og Kraftwerk som de mest sentrale artistene. I kjølvannet av denne musikken kom europop med band som Erausure, Human Leauge og Talk Talk.
Der sistnevnte valgte å bli smale og avantgardistiske på sitt tredje album, har Alphaville vært trofaste mot sitt eget uttrykk. Og det preger hele konserten. Det hadde ikke gjort så mye hvis Alphaville hadde mestret å få musikken til å lyde relevant. I Die For You Today føles ikke spesielt nervepirrende i dag.
Det brede publikum forbinder Alphaville særlig med én sang, og den kommer selvfølgelig til slutt. Forever Young er ingen unik låt i historisk sammenheng, men fin nok. På Hvalstrand er det hverken allsang eller topp stemning.
Alphaville forlater scenen like fort som de kom.