AVSKJED: The Beatles ga ut albumet «Abbey Road» 26. september 1969, det siste de fire spilte inn som et samlet band.26. september 2019 er det 50 år siden The Beatles ga ut «Abbey Road» og 30 år siden Paul McCartney i Drammenshallen åpnet sin første verdensturné etter John Lennons død. Vi har mye å takke Paul McCartney for.
Det beste med The Beatles er at de ble oppløst. Den påstanden har jeg kommet med før, og jeg gjør det gjerne igjen. Uansett hvor mye jeg elsker The Beatles. Uansett hvor mye Paul McCartney melker Beatles-sangene på sine egne turneer. Tidenes viktigste band ga ut sin beste plate på denne dagen for 50 år siden, og det som et resultat av at «vi forsøker en aller siste gang, under forutsetning at dette er det siste albumet sammen».
The Beatles ga seg på topp. Heldigvis ble de ikke et band som aldri innså sine egne begrensninger. «Abbey Road» er muligens det beste eksempelet på et presset band som gir alt de klarer for å skape det beste sammen som et samlet band.
Modent Beatles
I dette blogginnlegget kommer ikke en oppramsing av tekniske fakta og en beretning om alle mulige finurlige utgaver av albumet som finnes der ute. På denne dagen skrives det utallige oppdateringer på sosiale medier og artikler i etablerte aviser om The Beatles’ svanesang. For å presisere, «Let It Be» ble utgitt 8. mai 1970, men i all hovedsak spilt inn januar året før. John Lennon forlot The Beatles etter «Abbey Road», uten at det ble kunngjort offentlig, og de tre gjenværende medlemmene, Paul McCartney, George Harrison og Ringo Starr fullførte «Let It Be», samt at Phil Spector produserte det.
De lærde strides hvorvidt «Abbey Road» eller «Let It Be» er den egentlige svanesangen. Undertegnede går for førstnevnte album, altså dagens 50-åring.
The Beatles var nær ved å bli oppløst etter innspillingen av «Get Back», som var arbeidstittelen på albumet som til slutt ble utgitt som «Let It Be». Fab Four var slitne og gått lei hverandre. Interne stridigheter om musikalske valg og gruppens fremtid tæret for mye på samholdet. Paul tok senere i 1969 initiativ til å samle gutta en siste gang for å «spille inn en siste plate sammen». De tre andre John, George og Ringo gikk med på det, og spesielt John var opptatt av at dette var siste album. Produsent George Martin sa ja under forutsetning av at «dette var som i gamle dager», sagt med andre ord, uten all kranglingen.
Resultatet er et modent Beatles som elegant balanserer mellom det tidlige Beatles (fengende pop/rock-melodier) og senere Beatles (eksperimentelt). Og jeg vil her legge til at «Abbey Road» ikke bare er et historisk sterkt album rent musikalsk, men også et klart bevis på hvor mye The Beatles klarte på såpass kort tid. Sommeren 1969 er seks år etter Beatlemania i England og resten av Europa, konserten for blant andre dronning Elizabeth (hvor John sa: «The people in the cheaper seats, clap your hands. And the rest of you, if you’d just rattle your jewelry.»), og den første Europa-turneen, samt de to første LP-ene «Please Please Me» og «With The Beatles». Og mellom brytningsåret 1963 og avskjedsåret 1969 fikk vi banebrytende album som «Rubber Soul», «Revolver» og «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band», flere turneer og filmer. Blant annet.
Den samme utviklingen ser vi ikke i dagens musikk.
Grunnlag for moderne pop
The Beatles var alltid sultne. Nysgjerrig på nye måter å skrive og spille inn musikk på. Finne nye måter å bruke studio på. John, Paul, George og Ringo hadde sannsynligvis verdens beste jobb. Leke seg i rundt sju år med det de likte best, musikk.
Historien er ikke så eventyrlig. Men, enkelt fortalt, The Beatles fremstår som glade gutter som var særs kreative. Likevel skal vi ikke glemme at de hadde mange kontroverser innad i gruppen. The Beatles er ikke bare en solskinnshistorie, men de visste at «Abbey Road» var det siste de gjorde sammen alle fire samlet i studio samtidig. Derfor ga de litt mer, alle sammen.
Ringos trommevirvel som innleder albumets første låt, «Come Together» setter jo standarden, fulgt opp av Pauls ikoniske bass. John spilte sangen «live» som soloartist i 1972. Det låter ikke i nærheten av The Beatles, mye på grunn av Ringo og Pauls fravær. Georges usedvanlige vakre kjærlighetsballade «Something». Treffende melodi og tekst. Og igjen, Ringo og Pauls bidrag.
Albumet er variert og konsist. Hør på hvordan John innlemmer Bach på «Because», eller hvordan «I Want You (She’s So Heavy)» baner vei for 70-tallets heavy. Eller den såkalte «the long one», hele side B som en sammenhengende medley, samme år som The Who kom med rockeoperaen «Tommy». «Abbey Road» er like mye en anerkjennelse fra The Beatles selv over hva de fikk til gjennom 60-tallet; all musikken og den ungdommelige frigjøringen, og et pek fremover mot det som skulle komme. Vi hører gjenklang av «Abbey Road» i mange plater senere, helt opp til i dag, alt fra Pink Floyd til Wilco.
I morgen, 27. september kommer 50-årsutgaven av «Abbey Road». Sønnen til George Martin, Giles Martin har denne gangen sittet bak spakene i studio.
Pauls Beatles-arv
På denne bloggen har jeg kritisert Paul McCartney mye for det jeg mener er eksempler på dårlige valg. At han turnerer på overtid. At han ikke lenger gir ut god musikk. At han bruker merkevarenavnet «The Beatles» for mye til sin egen fordel. Dette er kritikk jeg fortsatt står inne for, men på den annen side skal vi heller ikke undervurdere hans betydning for statusen til The Beatles i dag. Uten Paul McCartney hadde ikke The Beatles vært det det er nå.
Da Paul startet sin verdensturné «Get Back» i Drammenshallen 26. september 1989, med nytt album, «Flowers In The Dirt» og nytt turnéband, var det ikke bare på 20-årsdagen for det som er blitt omtalt som det mest Paul McCartney-pregete Beatles-albumet, «Abbey Road», men også begynnelsen på The Beatles slik vi ser det i dag. George Harrison hadde riktignok spilt i Traveling Wilburys med Jeff Lynne, Bob Dylan, Roy Orbison og Tom Petty, og gitt ut ett album sammen som kan ses på som en hyllest til 60-tallets pop/rock og dets æra, men selveste Paul McCartney med 16 Beatles-sanger (av totalt 30 spilte, ifølge setlist.fm), derav tre fra «Abbey Road», «Golden Slumbers», «Carry That Weight» og «The End» (som finale), var en sensasjon.
Denne kvelden i Drammenshallen var Pauls første verdensturné siden 1975/76-turneen med Wings og første turné siden John Lennon døde i 1980 (Paul holdt en kort turné i England i 1979). The Beatles hadde nyhetens verdi hele 70-tallet fordi alle fire levde og var musikalsk aktive store deler av tiåret, og spekulasjonene om en gjenforening levde i beste velgående. På 80-tallet dabbet interessen for The Beatles av, mye på grunn av ny musikk som punk, new wave og synthpop, og etter hvert indie, grunge, med videre. Den «musikalske tidsregningen» var annerledes på 80-tallet enn nå. I 1989 var det 20 år siden «Abbey Road». Det føltes som en evighet. Hva skjedde i 1999 som er like viktig? Og hvor lang tid bruker et band i dag på et nytt album?
Jeg var ikke i Drammenshallen. Jeg var for ung, men jeg hadde coveret til en Dagbladet-reportasje om Pauls nye turné hengende på veggen, hvor det blant annet stod: «Første plate: Love Me Do (1962)». Jeg var allerede godt i gang med å oppdage musikk, men Paul McCartneys turnéstart i Drammenshallen for 30 år siden i dag, var helt avgjørende for min musikkinteresse videre, og for The Beatles spesielt.
Paul har forvaltet The Beatles videre til nye generasjoner. Ja, han skulle ha spilt mer solo-låter. Ja, han skulle ha brukt ekte strykere og blåserekke, og ikke latt turnébandmedlem Wix Wickens spille alt av stryk og blås på en synthesizer. Berettiget kritikk. Bortsett fra det, hvor mange unge mennesker har ikke oppdaget The Beatles gjennom Pauls soloturneer siden 1989? Paul skulle ha pensjonert seg som turnéartist for mange år siden, ja, for han tøyer dette langt, men han har også oppnådd noe viktig.
Paul tok initiativet til «Abbey Road». Paul har forvaltet The Beatles-arven til nye generasjoner. Vi skal være glade for at vi har Paul McCartney.
OBLIGATORISK: En stund etter at The Beatles gikk over det berømte fotgjengerfeltet, gikk jeg. FOTO: Privat