MARTINS LYTTEHJØRNE: Paul McCartney – «McCartney III»

Hvorfor skal vi bry oss om en ny Paul McCartney-plate i 2020, 50 år etter at The Beatles ble oppløst?

Etter den første gjennomlyttingen sendte jeg et par meldinger til musikkinteresserte venner om at Paul McCartneys nye var «bedre enn fryktet» og «bedre enn ‘Egypt Station’». Mulig det skapte noen uforutsette forventinger til Pauls nye plate «McCartney III»? Nå var ikke mine forventninger til dette albumet nevneverdig høyt, særlig ikke etter hans siste utspill, den katastrofale «Egypt Station» for to år siden hvor han på krampaktig vis strebet etter å være noe han ikke er lenger, en hipp og kul popartist.

Paul har riktignok aldri vært spesielt hipp og kul, men definitivt innovativ og nytenkende. Det er mange år siden han var det, men det er lov å håpe på god McCartney-årgang.

Hjemmesnekret Paul-sjarm

Paul McCartney er så mye. En virkelig elsk/hat-artist; han skiller musikkfans generelt og The Beatles-fans spesielt, de som er opptatt av ham og de som ikke tåler ham, og de som diskuterer hvem som var best av Lennon og McCartney. Paul er en av de viktigste låtskrivere og popartister i musikkhistorien, og i gode øyeblikk er han virkelig helt «der oppe», kanskje den aller beste. «Kanskje», fordi han er så ujevn. Den ene sangen kan være en kandidat til tidenes sang, men så kommer en klein, platt og banal låt rett etterpå på samme plate.

Paul McCartney er like mye geni som anti-geni.

40 år etter «McCartney II» og 50 år etter «McCartney» kommer den tredje i rekken, nå omtalt som en trilogi. Det disse tre platene har til felles er at Paul i all hovedsak har spilt alle instrumenter selv, og på årets album synger han også alt, på de to første koret hans daværende kone Linda. De tre soloplatene er de eneste i McCartney-katalogen hvor Paul spiller og (til dels) synger alt selv. På flere andre album har han gjort mye på egenhånd, men band og innleide musikere har stilt opp på låter her og der. I likhet med de to forrige «gjøre-alt-selv»-platene lyder dette fortsatt hjemmesnekret av godt McCartney-merke.

«McCartney III» ble spilt inn i Pauls hjemmestudio under «korona-lockdown», eller «rockdown» som han selv kaller det.

Vital Paul

Jeg har fulgt Paul siden 1983 da jeg for første gang hørte The Beatles på LP («A Collection Of Beatles Oldies…But Goldies») og så TV-innslag om Paul McCartney på NRK omkring på samme tid (noe om sangen «We All Stand Together»), og anser meg selv som godt bevandret i Pauls liv og virke gjennom bøker, dokumentarer, konserter i inn- og utland, og selvfølgelig platene.

Det er en del år siden Paul kom med en god plate, etter min mening, «Chaos And Creation In The Backyard» (2005), og «McCartney III» er hans sterkeste siden den gang, men fortsatt et stykke unna samme nivå. Paul høres inspirert og vital ut. Paul er Paul, uten å prøve være noe annet. Tidvis litt kjedelig, men det er bedre enn hipster-Paul som nærmer seg de 80.

Spilleglede vs. låtkvalitet

Paul får ingen honnørpoeng av undertegnede (som jeg mistenker enkelte anmeldere sysler med). Lydbildet er bedre enn låtene. Det er mulig for mye å forvente av Paul å skrive en ny «Maybe I’m Amazed?» eller «Coming Up», men det hadde jo vært kult om han gjorde det.

Det høres tydelig at Paul trives i eget selskap i eget studio. Mer enn på lenge. Pauls største fiende, rent bortsett fra at hans musikalske bror ble myrdet i New York i 1980, er at han altfor sjelden jobber med produsenter og musikere som kan gi ham motstand. Det er en av flere grunner til at album som «Tug Of War» (1982), «Flaming Pie» (1997) og «Chaos And Creation In The Backyard» (2005) er høydepunkter. Mulig alderdommen og isolasjonen under koronapandemien har presset frem kreativiteten i musikklegenden McCartney. Han har tidligere kommet med noe av sin beste musikk når livssituasjonen har vært under sterkt press. Som sangen «Maybe I’m Amazed?» på den første «McCartney»-platen, en sang han kom med i kjølvannet av bruddet med The Beatles, og hvor kona Linda var en avgjørende støttespiller, og hvor det å fremheve merkevarenavnet «McCartney» ut av «Lennon/McCartney» ble et poeng i seg selv.

Albumet «McCartney III» åpner og avslutter sterkt, med instrumentalen «Long Tailed Winter Bird» og «Winter Bird/When Winter Comes» som er basert på samme gitarspill, en slags krysning mellom «Blackbird» (The Beatles, «The White Album», 1968) og «Junk» («McCartney», 1970), og en påminnelse om at Paul spilte inn en instrumental og en sang-versjon av «Junk» i 1970. Sangene og eksperimenteringen imellom spenner fra støyende rock ala 60-/70-tallet, elektroniske lyder som ble lagd på 70-tallet og noe soul-toner. Alt i alt ganske typisk Paul McCartney, men betydelig mer inspirert og direkte enn på mange år.

Andre låter det er verdt å ta en lytt til er «Woman And Wives», en typisk melankolsk McCartney-ballade, uten at det går over i det banale, og «Lavatory Lil», som får meg til å tenke på «Ever Present Past» (2007), en av hans beste låter på 00-tallet. «Slidin’» (den eneste sangen hvor Paul får besøk) er en fin hilsen til Led Zeppelin.

Dette er Paul «her og nå», ikke en overprodusert plate som har til hensikt å passe inn i tiden, med etterfølgende tidsriktige videoer på YouTube. Dette er bare Paul.

Skyggen av McCartney

Paul McCartney sa i et av mange intervjuer i 1989 i forbindelse med LP-en «Flowers In The Dirt» og turneen «Get Back» at han ikke kunne pensjonere seg som 28-åring i 1970 da The Beatles ble oppløst. Musikkfans kommer til å diskutere The Beatles og «hvem som gjorde hva» i nær sagt all evighet, men litt derfor kan det ikke alltid ha vært så enkelt å være «artisten Paul McCartney» heller.

Når jeg hører «McCartney III», er jeg mer i kontakt med den Paul jeg er fan av. Låtskriveren og musikeren. På godt og vondt. Paul McCartney er i det ene øyeblikket en kynisk forretningsmann som spiller et flertall av The Beatles-låter på turneer og håver inn av hundrevis av millioner kroner, mens han sysler mer med sitt i studio, uten at det alltid kan sammenfalle kvalitetsmessig med tidligere bragder.

«McCartney III» er en ikke spesielt viktig plate, i historisk sammenheng generelt, eller når det gjelder The Beatles, men en plate du bør bruke tid på for å forstå Paul McCartney.

martin.aasen.wright@gmail.com

PLATEANMELDELSER:

Paul McCartney «New» (2013)

Paul McCartney «Egypt Station» (2018)

Paul McCartney på plate etter The Beatles (1970-2020)

KONSERTANMELDELSER:

Oslo Spektrum 1993

Parken, København 2003

Valle Hovin, Oslo 2004

Telenor Arena, Bærum 2015

KOMMENTARER:

Da The Beatles fanget en syv år gammel gutt

The Beatles forente pop med avantgarde

20 sanger bak The Beatles

50 år siden The Beatles ga seg på topp

Da Paul McCartney gjorde comeback på Radio 1

TIDLIGERE I MARTINS LYTTEHJØRNE:

Primal Scream «XTRMNTR»

Eric Clapton «From The Cradle»

Møster! «States Of Minds»

Kim Larsen «Sange Fra Første Sal»

Grateful Dead «Long Strange Trip» (dokumentar)

Soweto Kinch «A Life In The Day Of B19: Tales Of The Tower Block»

David Bowie «1. Outside»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s