Da fattern og jeg dro på hans første rockekonsert

FELLES ALBUM: Fattern og jeg oppdaget denne skiva sammen, Eric Clapton «From The Cradle», og dro på konsert sammen året etter, i 1995 i Oslo Spektrum. Bildet er fra påsken 1995. FOTO: Privat

Fattern skulle bli godt over 50 før han forvillet seg på en rockekonsert. Vi gikk sammen på Eric Clapton i Oslo Spektrum. Jeg har aldri vært større Clapton-fan enn den aprilkvelden i 1995.

Han likte best jazz, han. Fattern. Akkurat dét syntes jeg at jeg måtte gjøre noe med. Jeg hadde ikke noe imot jazz, men jeg mente fattern ville ha godt av en musikalsk oppgradering. Det begynte med Dire Straits da jeg gikk på videregående. Trygt hjemme på CD.

I kjølvannet av Mark Knopfler på NRK med resten av 1992-utgaven av Dire Straits fra konsert på en fotballstadion i Basel, fortalte fattern at han tilfeldigvis hadde sett en «veldig bra konsert på TV». Han hadde sett Eric Claptons MTV Unplugged-konsert. «Endelig! Nå er vi i gang», tenkte jeg, og jeg tok ham i et lynkurs i Claptons musikk og rolle som gitarhelt.

I dag runder gitarhelten 75 år og dagens lydspor for meg er albumet «From The Cradle» fra 1994.

Ble mer kompiser

Det må ha vært på ungdomsskolen en gang at jeg hørte «Slowhand» hos en kompis. Intuitivt skjønte jeg ved å se på det svart-hvite plateomslaget med den svart-hvite elgitaren at dette var en viktig plate og en viktig artist, men det var med albumet «Unplugged» at jeg oppdaget artisten Eric Clapton og ble fan. TV-konserten gikk om igjen og om igjen på både MTV og VH1, og jeg sleit nærmest ut CD-en. Jeg kjøpte meg opp på Cream-platene og en gull-CD-utgave (en såkalt «original master recording»-utgivelse, hvor CD-en var i gull) av «Layla And Other Assorted Love Songs».

Eric Clapton fulgte opp «Unplugged» (1992) med en ren hyllest til de gamle bluespionerene Muddy Waters, Robert Johnson og Elmore James, og mange andre, med «From The Cradle» (1994). For min jazzelskende far gikk disse to platene rett hjem. Jeg skjønte også at vi, far og sønn hadde noe sammen som vi sammen kunne fordype oss i, noe som var ekstra verdifullt. Vi var da mer kompiser enn «far og sønn» når vi spilte Clapton i bilen og snakket om musikken.

«Ramlet ned i en stol»

Det var derfor ikke noe særlig spørsmål da billettene til konserten i Oslo Spektrum for «Nothing But The Blues»-turneen, for albumet «From The Cradle» ble lagt ut. Ingen andre ble spurt om de ville bli med, det var bare en selvfølge at denne konserten skulle fattern og jeg gå på. Bare vi to. Basta. Vi hadde lyttet oss veldig opp, særlig på «Unplugged» og «From The Cradle», men også andre plater som «Slowhand» og «Layla», vel uvitende om at godeste Clapton ikke hadde planer om å spille noe annet enn et rent bluesrepertoar, ikke fra egen sangkatalog.

Konserten den 5. april 1995 gjorde så enormt inntrykk på fattern og meg at jeg i notatboken min skrev da jeg kom hjem (denne notatboken ble noen år senere til denne musikkbloggen):

«Dette var en konsert som fikk meg til å smile i to timer. Dette var bra! Claptons tolkninger var gode, og han fikk ved flere anledninger vist sin eminente side som gitarist. Han var inspirert og glad. Five Long Years gjorde spesielt inntrykk da Clapton midtveis i sangen etter en lang solo ramlet ned i en stol for å ta en pause mellom to gitarsoli.»

Kun Clapton

Fattern og jeg gikk på to Clapton-konserter til, i 2001 og 2006. Gode konserter, men opplevelsen ble ikke den samme som aprilkvelden i 1995. Jeg forsøkte også i årenes løp å introdusere fattern for andre artister, men mottagelsen var noe lunken. Det var Clapton som var rockeartisten for fattern. Han brydde seg fint lite om musikkhistorisk analyse om artistens betydning og påvirkning, for ham var det den hese bluesstemmen og klangen i gitaren det handlet om.

De siste årene har min interesse for Eric Clapton vært liten. Det er sjelden jeg spiller platene i dag, men når jeg gjør det, er det gjerne plater som «From The Cradle», «Just One Night», «Backless» og «Money & Cigarettes» jeg henter frem, samt «Blind Faith» og «Layla». Clapton har for meg i mindre grad enn andre artister og band jeg har hørt på handlet om å plassere artisten i en musikkhistorisk kontekst.

Jeg har aldri vært større Eric Clapton-fan enn kvelden i Oslo Spektrum for 25 år siden. Gratulerer med 75-årsdagen, Eric!

martin.aasen.wright@gmail.com

Eric Clapton «Five Long Years» (fra konserten i Hyde Park, 1996):

LES ANDRE RELEVANTE INNLEGG:

MARTINS LYTTEHJØRNE: Eric Clapton «From The Cradle»

PLATEANMELDELSE: Den andre Eric Clapton «Unplugged»

LES KONSERTANMELDELSER:

Oslo Spektrum 1995

Oslo Spektrum 2001

Oslo Spektrum 2006

Koengen, Bergen 2008

O2 World Berlin 2010 (med Steve Winwood)

Norwegian Wood-festivalen 2011

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s