MARTINS LYTTEHJØRNE: Grateful Dead «Long Strange Trip – The Untold Story of the Grateful Dead» (dokumentar)

Da er det offisielt. Jeg er en «deadhead».

Denne søndagen så jeg den fire timer lange dokumentaren om Grateful Dead for første gang, og jeg bestemte meg for å skrive dette blogginnlegget i tilsvarende stil som bandet holdt konserter; lite planlegging, mest improvisasjon. Den eneste kilden til denne anbefalingen er dokumentaren. Ikke noen form for google-søk.

Det tok meg fem år å bli interessert i Grateful Dead, og like musikken. Etter å ha sett dokumentaren fra 2017 på blue-ray, liker jeg ikke bare musikken, men medlemmene i bandet. Og hvorfor det? Dokumentaren er ikke bare god, den er fantastisk god. Mye bedre enn alle andre musikkdokumentarer jeg har sett, og det har blitt noen i løpet av 30 år. «Long Strange Trip» skiller seg radikalt ut fra de fleste dokumentarer om band og artister. Som regel fremstilles artister i dokumentarer som skal fortelle om en artist som hadde sin storhetstid for noen tiår siden som «legendarisk», «tidenes beste» osv.

Fri for åndssnobberi

Dokumentaren om Grateful Dead er kjemisk renset for alt som kan minne om åndssnobberi. Kjernebesetningen Jerry Garcia, Bob Weir, Phil Lesh, Bill Kreutzmann, Mickey Hart og Ron «Pigpen» Mickernan fremstilles som ganske joviale karer. Og jeg tror på det. Folk du kunne ha tatt en kaffe med. Ingen stjernenykker. Grateful Dead handlet om musikken og kun musikken. Riktignok var gutta ganske så liberale når det kom til illegale rusmidler, men så kom de fra hippiemiljøet i San Fransisco også på midten av 1960-tallet.

Alle medlemmene startet Grateful Dead, alles bidrag i bandet var like viktig. Grateful Dead var et demokratisk band, en musikalsk symbiose av rock, folk, bluegrass, jazz, rhythm & blues og avantgarde. Vi blir i andre halvdel av dokumentaren bedre kjent med Jerry Garcia som ufrivillig var bandets leder. Jerry ville bare spille, ikke være leder, men han ble sett på som lederen, ikke bare av bandet, men av hele turnéteamet. Vi blir kjent med Jerry, ikke med de andre i bandet, til tross for at blant andre Bob Weir og Phil Lesh intervjues i nåtid. Men jeg tolker det som at alle var likeverdige i bandet, og at Jerrys tragedie de siste ti årene før han døde i 1995, var avgjørende for bandets virke. Privatlivet til de andre vies ikke særlig oppmerksomhet.

Aldri samme solo

Jeg vegret meg lenge for å lytte til Grateful Dead fordi jeg hadde inntrykk av at det var så mye å ta tak i. En enorm platekatalog (bandet har opptak av samtlige 3000-og-noen konserter) og så mange musikalske referanser. Jeg orket ikke. Før det siste halvåret. Og etter å ha sett dokumentaren er det fortsatt mye å oppdage og sette seg inn i, men mest av alt treffer musikken meg emosjonelt. Mest av alt emosjonelt. Eksperimentell jazz for eksempel, kan jeg gjerne lytte til med mer analytiske ører; lete etter kompositoriske trekk, likheter med andre sjangre og uttrykk. Jeg kan grave meg ned i den intellektuelle forståelsen av musikken. Det er gøy, det, men Grateful Dead fremstilles i dokumentaren som et band som ikke spilte den samme sangen lik fra konsert til konsert, med en gitarist (Jerry Garcia) som aldri spilte den samme soloen to ganger. Et band som spilte for fansen og som ikke drømte om rikdom og berømmelse, men om neste spillekveld.

Forholdet til fansen («deadheads») er unik i musikkhistorien. Det er mange artister som lirer av seg tomme fraser om hvor viktig fansen er. Grateful Dead var ikke et sånt band. Grateful Dead elsket fansen og fansen elsket Grateful Dead. Da fansen i såpass stor grad hadde begynt å ta opp konsertene at plateselskapet reagerte, svarte bandet med at «vi kan enten leke politi, eller invitere dem med. Vi vil ikke være politi». Grateful Dead var på lag med fansen. Eneste gangen bandet, ifølge dokumentaren, ikke var det, var på slutten av 80-tallet da konsertene var på store stadioner, og fans uten billett campet utenfor arenaen. Da skrev bandet flere pressemeldinger om at fansen ikke kunne gjøre det, men det ignorerte fansen.

Bunnsolid og engasjerende

«Long Strange Trip» er lang. Fire timer. Kunne den ha fortalt samme historie på to timer? Jeg tror ikke det. Dokumentaren er delt inn i temaer som «hvem leder bandet» og «deadheads» (ja, et eget kapittel om fansen), og det er ingen, jeg skriver ingen, dødpunkter. Vi kommer så nær bandets mange sider. Bakgrunnen deres (som musikere), inspirasjonskilder, veivalg, og mye, mye mer. Dokumentaren er bunnsolid, grundig, allsidig, engasjerende. Dokumentaren er like nedpå som gutta i bandet selv. Jovial og genial.

En musikkdokumentar kan ikke bli bedre enn dette.

martin.aasen.wright@gmail.com

(Anmeldelsen er skrevet på 27 minutter i ett strekk uten bruk av internett eller andre kilder).

TIDLIGERE I MARTINS LYTTEHJØRNE:

Primal Scream «XTRMNTR»

Eric Clapton «From the Cradle»

Møster! «States of Minds»

Kim Larsen «Sange Fra Første Sal»

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s