Paul McCartney vs. Paul Simon

TO ALBUM: Paul McCartney og Paul Simon har gitt ut hver sin plate samme dag.

Jeg har hørt den nye platen til Paul McCartney. Heldigvis kom Paul Simon også med ny plate denne dagen.

Den ene Paul har spilt i verdens mest berømte band. Den andre Paul gjør bare det han vil. Jeg blir rett og slett flau over hva McCartney presterer å gi ut på plate, mens jeg gleder meg over hvordan Simon revitaliserer gamle og mindre kjente sanger i nye arrangementer.

Poplegenden McCartney

Kan noen si til denne mannen at nok er nok? Nå har ikke denne bloggen grensesprengende mange lesere hvilket betyr at dette utbruddet nok ikke sender en av tidenes mest betydningsfulle låtskrivere tilbake til sofaen for godt. Men jeg må si det. Hans nye album «Egypt Station» er ikke så bra som alle anmeldelser og euforiske ytringer fra fans i sosiale medier skal ha det til. Jeg mistenker at McCartney får en god dose «honnørpoeng» eller rett og slett «levende legende-poeng».

«Egypt Station» blir for banalt. Platens to eneste sanger som holder til litt mer enn godkjent er den første sangen, «I Don’t Know», en typisk McCartney-pianoballade han har skrevet 20-30 ganger før, bare bedre, og Donald Trump-kritikken i «Despite Repeated Warnings» som har et visst potensial uten at McCartney begår noe oppsiktsvekkende.

Men det stopper der.

Problemet til Paul McCartney er at han streber etter sin egen skygge. Ikke bare med tanke på at han for lengst skrev sine beste sanger, men også i jaget etter å være popstjerne.

Bare trist

Paul, du er ikke 25 lenger. Det er mer enn 50 år siden. Hvorfor skriver du fjas som «Come On To Me» og «Fuh You»? Hvor er din kritiske sans? «People Want Peace»? Er det en dårlig skjult hilsen til din beste venn, din musikkbror som klappet i fredens navn i en seng sammen med Yoko Ono og andre hippier for snart 50 år siden? Jeg trodde den pinlige «Freedom» etter 11. september 2001 var unntaket, men der vi andre har gravd ned den grusomheten, kommer du sterkt tilbake, må jeg si.

«Happy With You»? Nei, nei, nei. I «Early Days» på ditt forrige album «New (2013), hadde du en viss nerve i kritikken av alle musikkjournalister og forstå-seg-påere (ja, jeg kjente meg godt igjen, jeg skal erkjenne det) som mente de visste best om rollefordelingen i verdens mest berømte band, The Beatles. Men at du er glad for at du ikke lenger røyker deg stein eller drikker deg dritings, er ikke akkurat rockepoesi. Teksten din er enkelt og greit ikke god nok. Du kunne ha skrevet rockepoesi her. Og de syntetiske panfløytene hjelper jo ikke akkurat på inntrykket.

Og slik fortsetter det. «Do It Now» åpner lovende, men sklir ut i det banalt pompøse. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er blodfan av The Beatles og Paul McCartney, men dette er bare trist. I din alder, Paul McCartney, ville jeg ha satt mye mer pris på en ettertenksom plate med deg og bare deg alene ved piano eller med den akustiske gitaren. En gammel poplegende som har funnet opp mye av det som er standard i dag, sittende og reflektere over livet, uten å prøve å kopiere seg selv.

Utforskende Simon

Samme dag som Paul McCartneys «Egypt Station», kom Paul Simon med «In The Blue Light». Der McCartney satser på nye sanger, ser Simon tilbake på katalogen og synger mindre kjente sanger i helt nye arrangementer, med kammergruppen yMusic og Wynton Marsalis i spissen. En smakebit fikk vi på avskjedsturneen som brakte Simon til Oslo Spektrum i sommer. Da opplevde jeg «Rene and Georgette Magritte With Their Dog After The War» og «Can’t Run But» som konsertens to høydepunkter. Sangene ble fremført med yMusic. Forskjellen mellom Simon og McCartney er stor. Simon har ikke vært popstjerne siden 1980-tallet og albumet «Graceland». I den grad han har vært popstjerne. De tre siste studioplatene røper at Simon gjør som han vil. Han signaliserer svært tydelig at han ikke har behov for å bevise noe. Han bare følger inspirasjonen og skriver musikk etter det. Og for det meste er det gode sanger han har levert på «Surprise» (2006), «So Beautiful Or So What» (2011) og «Stranger To Stranger» (2016). Simon eksperimenter og utforsker fordi han har lyst, ikke fordi han må. Han slutter å turnere mens han fortsatt har en god sangstemme, i motsetning til McCartney som fortsetter å synge surt og skrike i vei som om han var 30-40 år yngre.

«In The Blue Light» kan anses som et frikvarter fra nye plater med nye sanger, men for et flott frikvarter da! Simon eksperimenter og utforsker også her. Han trakterer dixieland-jazz som om han skulle være jazzmusiker, den nevnte «Can’t Run But» ruller fortsatt i velkjent i sambatakt som på den opprinnelige innspillingen fra «The Rhythm Of The Saints» (1990), med brasilianske musikere. McCartney kjaser i vei med «Back In Brazil» på sin nye plate. Hvor er forståelsen for det originale uttrykket? Der har McCartney noe å lære av sin amerikanske navnebror.

Simon beholder sangenes grunnleggende uttrykk slik de ble spilt inn den gang og tilfører dem noe nytt og spennende i de nye arrangementene. Sangene mister ikke sin egenart.

Eget kvalitetsstempel

Disse to nye platene er i min bok summen av hva de to navnebrødrene har vært i mange år allerede. McCartney nekter å slippe taket, og svever mellom sitt geniale, historisk definerende jeg og sitt banale, patetiske jeg. Simon har sjelden gitt ut noe svakt eller dårlig, McCartney gir inntrykk av å gi ut det meste han skribler ned på et papir. McCartney har riktignok gitt ut noen virkelige gode album etter bruddet med The Beatles, men for mange plater har en-to-tre gode sanger og resten er enten dårlig eller middelmådig.

Jeg tror Simon har minst ett album til i ermet. Jeg forventer ikke noen ny «Graceland eller sanger som «Bridge Over Troubled Water», fordi jeg vet at Simon har evnen til å kvalitetssikre det han gir ut.

martin.aasen.wright@gmail.com

Reklamer

En kommentar om “Paul McCartney vs. Paul Simon

  1. Takk for et velskrevet og flammende innlegg. Jeg synes du forklarer godt hvorfor du er skuffet. Men kan det være slik at der de andre anmelderne har lagt til Legendpoints, har du gjort det samme med motsatt fortegn? Litt streng med andre ord. Synes også det er litt dårlig gjort mot McCartney å sammenligne med Paul Simon som foredler tidligere materiale. Det er en helt annen type plate. Generelt er jeg jo mer lei av artister som aldri prøver noe nytt, men synger sine gamle låter på nye måter. Ja takk til det meste disse herre kan riste ut av seg sier nå jeg. At McCartney gir ut ny plate kan jo gi en ny tour., Det er gode nyheter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s