Musikkgeniet som alle hatet

PIONER: En av de aller viktigste pionerer innen elektronisk musikk, Jean-Michel Jarre runder de 70. Her fra siste omfattende turné, «Electronica Tour». FOTO: jeanmicheljarre.com

Kritikere beskyldte ham for å være bortskjemt. Jean-Michel Jarre revolusjonerte elektronisk musikk og konsertformatet fra grunnen av. En av de største runder de 70.

Da jeg en maidag i 1993 var i platebutikken Imerslund nederst i Karl Johan i Oslo, en av de mest spennende sjappene i byen, for å kjøpe den nyeste CD-en til min største helt, spurte jeg han rocka fyren bak disken om den nye skiva. Svaret var «det samme som før, bare mer disco». Det var da jeg begynte å innse at det var en betydelig forskjell i vår oppfatning av rock vs. elektronisk musikk. Siden Jean-Michel Jarre var den største kommersielt innen elektronisk musikk, fikk han også mest kritikk, og ikke alltid like konstruktivt og saklig. For det er sjelden jeg hører noe negativt om en rockeartist som stort sett lager det samme hver gang. Jarres nye album en maidag i 1993, «Chronologie» er god, blant de sterkeste i katalogen, men ikke aller best, og markerer et stilistisk skille fra 80-tallet, men ikke nok for rockefyren på Imerslund en maidag i 1993.

Denne maidagen for 25 år siden har satt seg hos undertegnede. Riktignok har jeg hørt noen tusen plater siden den gang og liker musikk innen mange sjangre som avantgardistisk jazz, eksperimentell rock, mainstream rock og pop, viser og elektronisk musikk, men en av de artister jeg alltid vender tilbake til er min helt fra barne- og ungdomsårene. Ikke bare på grunn av den flotte musikken Jean-Michel Jarre ga ut, men like mye som et uttrykk for det utenforskapet som han representerte og som jeg kjente meg igjen i.

En sjanger utenfor/innenfor

Da jeg oppdaget Jean-Michel Jarre en sen høstdag for 30 år siden, var elektronisk musikk fortsatt noe uvanlig blant de fleste av oss. Det var mindre enn 20 år siden The Beatles ble oppløst. På NRK var Dan Børge Akerø tv-konge. Vi barna gledet oss til «Brødrene Dal» og «Midt i smørøyet» på tv. Musikk på radio var mer spennende på nærradio-kanalene i Oslo- og Akershus-området. Som Radio 1 med Jørgen Slips.

De som var litt eldre enn oss hadde nok hørt om kule band fra England som Depeche Mode, men vi som fortsatt løp forvirret rundt i skolegården på barneskolen og ikke skjønte helt hvorfor jentene plutselig ble så interessante, syntes også instrumenter som synthesizer, sequencer og sampler var rart.

På denne tiden var Jarre på mange måter en stor stjerne. Han hadde solgt flere millioner eksemplarer plater, men var likevel mest en stor stjerne fordi han spilte enorme utendørskonserter med millionpublikum der han brukte skyskrapere og gamle industribygninger som kulisser, iscenesatt med et gigantisk lysshow, med store lyskastere, lysprojeksjoner, fyrverkeri og laser, og fordi han spilte på grønne laserstråler som også vist i ungdomsprogrammet på NRK, «Midt i smørøyet».

Men, etter maidagen på Imerslund i 1993 innså jeg at det generelle synet, og særlig fra musikkpressen, på Jarre var ganske så negativt. Elektronisk musikk som drevet frem av tyske band og artister på 1970-tallet, vi snakker her om Kraftwerk og Tangerine Dream spesielt, var høyt anerkjent, mens franske Jean-Michel Jarre ble sett på som en pompøs lettvekter.

Jarre var den mest kjente artisten, den mestselgende artisten, den best likte (av publikum) artisten for en sjanger han ikke var en del av. Ifølge de som mente at de hadde best greie på det.

Elektronisk musikk er i dag den mest utbredte sjanger innen musikk. I videste forstand. Hva som eksakt kan kalles elektronisk musikk i 2018 vs. i 1978, vil åpne opp for at elektronisk musikk i dag er mer et uttrykk for en sammenblanding av pop, rock og elektronisk som er produsert og fremført på elektronisk vis. For 30-40 år siden stod noen hårete menn bak noen synthesizere og spilte noe som få likte. I dag står en kul fyr bak en miksepult med capsen bak-frem, hopper i takt med publikum og igangsetter (eller «trigger» som det heter på fagspråket) musikken (eller «sequences»).

Med andre ord, da elektronisk musikk var nytt og eksperimentelt, spilte artistene musikken selv på de faktiske instrumentene, altså synthesizere og sequencere (primært), mens det i dag hovedsakelig handler mer om en form for «live playback on stage». Noen synther kan være på scenen, men de er ikke grunnstammen i «live»-fremføringen.

Nye elektroniske valg

Jarre var ikke alene om å danne grunnlaget for dagens elektroniske musikk, tvert imot, men han er den mest forhatte av alle pionerer av dagens største og viktigste sjanger. Og hvorfor det?

Elektronisk musikk ble skapt i Tyskland og Frankrike, med henholdsvis Karlheinz Stockhausen og Pierre Schaeffer som blant de to mest fremsynte på 1950- og 60-tallet. Videreføringen av deres ideer hører vi i musikken til tyske band og artister som Tangerine Dream, Kraftwerk, CAN, Neu!, Klaus Schulze og Cluster fra Tyskland, og Jean-Michel Jarre fra Frankrike. Vi kan også her nevne greske Vangelis og engelske Brian Eno.

Der de tyske ikke oppnådde så stor kommersiell suksess og ble værende i den musikalske kult-aktige, undergrunnen, fikk franske Jarre et internasjonalt gjennombrudd med LP-en «Oxygene» i 1976/77. Først i Frankrike, senere i England og resten av verden. Også i Norge. «Oxygene» solgte raskt 12 millioner eksemplarer, og tallet i dag, over 40 år senere nærmer seg 20 millioner solgte. Jarre hadde komponert musikk siden 1968, noe som markeres denne høsten med samlingen «Planet Jarre – 50 Years Of Music».

Jarre hadde spilt i rockeband, og begynte å studere ved instituttet Groupe de Recheches Musicales i Paris, som Pierre Schaeffer og Pierre Henry startet i 1951. Pierre Schaeffer var radiotekniker og startet i 1944 RTF Electronics i Paris. Han er kjent for det som går under betegnelsen «musique concrête», den første formen for elektromekanisk musikk. Sagt på en annen måte, Schaeffer demonstrerte at musikk ikke bare ble skapt ved bruk av noter, men også av forskjellige lyder. I 1948 presenterte Schaeffer verket «Etude aux Chemins de Fer» på fransk radio. Jarre hyllet sin gamle læremester ved å sample tog-lydene fra «Etude aux Chemins de Fer» på albumet «Magnetic Fields» (1981).

Jarre ga ut sin første singel i 1971, «La Cage», med «Erosmachine» på b-siden, der en av de første synthesizerne, EMS VCS3 var et hovedelement. Musikken var svært abstrakt og minimalistisk. Et langt mer kjent stykke skapt ut av EMS VCS3 er Pink Floyds «On The Run» fra «Dark Side Of The Moon» (1973).

Jarre var på slutten av 1960- og begynnelsen av 70-tallet opptatt av å blande eksperimentell elektronisk musikk med fengende popmelodier, med tydelig inspirasjon fra klassisk romantikk i melodiføringen kombinert med et avantgardistisk lydbilde. Denne kombinasjonen har Jarre videreført på sine mer kjente album fra «Oxygene» (1976) og opp til i dag, om det er sampling, pop eller rock, calypso, jazz eller barokk som er den røde tråden.

For hva forbinder de aller fleste med Jean-Michel Jarre? Lett fengelige, instrumentale elektroniske melodier med et drømmende elektronisk bakteppe. Jarre har variert over sitt eget uttrykk akkurat som en klassisk komponist. En enkel melodi som en drivkraft for en større komposisjon. Popmelodien er det som umiddelbart fenger, men lytter man er popmelodien grunnbjelken i noe større. Popmelodi kombinert med det eksperimentelle. Lydbildet er like mye essensen som popmelodien. Totalt sett er dette Jarres bruk av elektroniske instrumenter på plate.

Ikke alltid like genialt, nei, men originalt nok over lang tid til at det har satt spor for senere elektronisk musikk. Jean-Michel Jarre er en blanding av Paul McCartney og David Bowie, med synthesizer og fyrverkeri. Jarre er elektronisk anti-mote.

Lyden av Jarre

Jarre liker pop. Som McCartney. Jarre liker avantgarde som Bowie. Jarre er hverken McCartney eller Bowie, men Jarre har helt klart hørt på dem. Jarre definerte elektronisk musikk med sine abstrakte lydbilder og iørefallende melodier i særdeleshet, men også for sin nytenkende bruk av nye elektroniske instrumenter. Jarre ga ut sine viktigste plater i årene 1976-1984, altså fra «Oxygene» til «Zoolook», men la oss heller høre på sommerlåta «Calypso», åpningen på albumet «Waiting For Cousteau» fra 1990. Den er et godt eksempel på hvordan Jarre har gått motstrøms.

Artister som Tangerine Dream, Klaus Schulze og Vangelis prøvde ut nye varianter av noe vi hadde hørt før. I så måte kom Vangelis helt klart best ut med plater som «Direct» og «The City», men de to platene er ikke så milevis unna det vi var vant med fra den greske mester. Nye artister som The Orb og Aphex Twin var på et helt annet spor, to av de mest nyskapende artistene på 1990-tallet. Jarre kunne ha fulgt med den veien, men gikk i en helt annen retning. Han valgte calypso-musikk.

I min bok er det så ukult at det er tøft. «Calypso» er ikke spesielt original, melodien er tett opp mot tradisjonell calypso-musikk, og Jarres låt er heller ikke rangert av fans som blant hans beste totalt sett, men jeg mener den er noe veldig utypisk for Jarre spesielt og elektronisk musikk for øvrig. Det er lydmessig at «Calypso» er størst. Detaljene. Effektene. Typisk for Jarre, at «lyden er halve moroa».

Jarre er en pop-poet i «Fourth Rendez-vous» (1986), han er en lydskulptør på albumet «Zoolook». På senere plater som «Metamorphoses» (2000) og «Oxygene 3» (2016) er bruken av de elektroniske instrumentene vel så viktig som selve låtene. Kritikere kaller det slave av teknologien, jeg oppfatter det som en utforskning av musikk og lyder. Mye av det som kjennetegner elektronisk musikk fra 70-, 80- og 90-tallet er selve lydene. Hvilke lyder danner grunnlaget for musikken? Tangerine Dream og Kraftwerk hadde aldri blitt så historisk viktige uten det lydbildet de skapte på sine plater. Det samme gjelder for Jarre. «Zoolook» (1984) er et av de mest samplede plater i dagens musikk, med sine digitaliserte stemmer bearbeidet på Fairlight synthesizer. «Oxygene» (1976) og «Equinoxe» (1978) er grunnlaget for mye av trance-musikken de siste 20 år.

Alene om Jarre

Jeg følte meg ganske alene om å like Jarre på ungdomsskolen. De andre som likte ham, hadde jeg nærmest tvunget inn i musikken. Dette var tiden da grunge var stort og Neil Young var gud. Hiphop var virkelig på vei opp. Jarre løp rundt på scenen og hoppet til masse fyrverkeri. Jarre ble sett på som en pompøs tulling. Få skjønte hva slags musikk han lagde.

Musikkjournalister særlig i Norge, har vært opptatt av å slakte ned alt Jarre har gjort, enten på plate eller på scenen. De første platene som «Oxygene» og «Magnetic Fields» ble ikke anmeldt i norsk presse, men en ellers så dyktig og kul musikkjournalist fra Det Nye dro i 1981 til Kina for å overhøre og se Jarres fem konserter i Beijing og Shanghai. Jarre var den første vestlige artisten som spilte i Kina etter Maos død i 1976. Reportasjen er mer et personslakt av Jarre fordi han ifølge anmelder er en bortskjemt artist med mye penger som bare kan velge å spille hvor han vil i verden, og som spiller banal musikk.

Denne formen for kritikk fortsatte langt ut på 90-tallet. Overskrifter som «Elektronisk lobotomi» var vanlig. Jeg er selv utdannet journalist. Jeg hadde aldri sunket så lavt for en artist jeg ikke likte. Noen hevder, deriblant undertegnede, at musikk ikke kun handler om smak, men at en vurdering av musikk også er et spørsmål om kunnskap. Når det gjelder Jarre har kunnskap vært på et desidert lavmål, særlig i norsk presse. Jarre fikk også stort sett dårlige anmeldelser i engelsk og skandinavisk presse da jeg begynte å følge med fra cirka 1990 og frem til i dag.

Jarre har vunnet anerkjennelse de siste årene for sitt dobbeltalbumprosjekt «Electronica» (2015/2016), den tredje «Oxygene» (2016) og en omfattende verdensturné, men oppfatningen av Jarre har nok ikke endret seg. Han har mange fans med sine 80-millioner-og-noe solgte eksemplarer album, men jeg leser knapt noen artikkel i respektabel musikkpresse som etter 50 års virke anerkjenner Jean-Michel Jarre som den essensielle artisten han er.

Da jeg var 15, var det alltid lettere å si at man likte Pink Floyd. Nå likte jeg også Pink Floyd, jeg var en usikker og trygghetssøkende tenåring, men helst ville jeg si Jean-Michel Jarre.

Gratulerer med dagen, Jean-Michel!

martin.aasen.wright@gmail.com

Jeg har skrevet mye om Jean-Michel Jarre på denne bloggen. Under ligger lenker til konserter jeg har vært på, hele platekatalogen vurdert av undertegnede, og kommentarer som setter artisten inn i en større musikkhistorisk sammenheng.

KONSERTER:

«Concert For Tolerance» (Eifffeltårnet, 1995)

«The Oxygene Tour» (Oslo Spektrum, 1997, to konserter)

«AERO – A Tribute To The Wind» (Gamle Vrå Enge, 2002)

«Oxygene Live In Concert» (Oslo Konserthus, 2008)

«In-Doors» (Oslo Spektrum, 2009)

«2010» (Akershus festning, 2010)

«2011» (Oslo Spektrum, 2011)

«The Electronica World Tour» (Oslo Spektrum, 2016)

KOMMENTARER:

Inn i min elektroniske hjerne

Da Jean-Michel Jarre og Tangerine Dream krysset hverandre

Jean-Michel Jarres banale genialitet

Jean-Michel Jarres verdensfred ved Eiffeltårnet

Jarres historie om elektronisk musikk

PLATEANMELDELSER:

Jean-Michel Jarre på plate 1971-2011

«Electronica 1» (2015)

«Electronica 2» (2016)

«Oxygene 3» (2016)

Reklamer

En kommentar om “Musikkgeniet som alle hatet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s