KONSERTANMELDELSE: Yes på sirkus

YES-TRIO: Trevor Rabin (t.v.), Jon Anderson og Rick Wakeman. Pressefoto

Tidvis bra, tidvis pinlig. Progrock var best på 1970-tallet.

Når musikk handler mer om hvor god man er til å spille mer enn musikken som spilles, da er bandet på feil spor. Yes er et sånt band, hvor hver enkelt musikers tekniske evne til å fremføre virker viktigere enn selve musikken. Konserten på Sentrum Scene en varm junikveld i 2018, 50 år etter at vokalist Jon Anderson og bassist Chris Squire møttes i London sommeren 1968 ble en ujevn konsertopplevelse.

Yes var et av de aller største progrock-bandene sammen med Genesis og King Crimson. Album som «Fragile», «Closer To The Edge» og «Going For The One» er helt sentrale for Yes spesielt og sjangeren generelt. Yes har en lang historie med utskiftning av medlemmer, uenigheter og opp- og nedturer som det ikke skal brukes plass på her. Verdt å nevne er at kveldens utgave av Yes markedsføres som «den definitive utgaven av Yes», og det uten gitarist Steve Howe, som var svært viktig for bandets progrock på 70-tallet. Anderson og Howe er ikke helt samstemte.

Derfor Yes feat. ARW som artistnavn, og ikke kun Yes.

Kveldens besetning har i det minste den originale vokalisten (Anderson) og den legendariske keyboardisten Rick Wakeman, som satte sitt særpreg på blant annet de tre ovennevnte vesentlige album fra 70-tallet. Trevor Rabin stammer fra 80-tallets Yes som handlet mest om radiovennlig pop enn symfonisk prog.

Sterk Anderson

Konserten i Oslo trakk full sal, mest publikummere som husker Yes fra glansdagene for 40-45 år siden, med Yes-t-skjorter og brede smil om munnen. Undertegnede skal være ærlig på at han ikke er blodfan og ikke hadde skyhøye forventninger, derfor kan denne anmeldelsen leses mest som et synspunkt fra sidelinjen. Jeg anerkjenner Yes for å være svært melodiske i sin symfoniske progrock. Det er mange flotte detaljer og fengende og nynnbare melodier fra 70-tallet. Det er pompøst og iakttagende. King Crimson er til sammenlikning mer avantgardistiske og Genesis mer inspirert av gamle folkemelodier og glamrock. Yes etter 70-tallet er i min bok heller uinteressant, og var da nærmere Genesis enn noen gang, og det mener jeg ikke som en kompliment med tanke på hva Genesis var da. King Crimson var fortsatt avantgardistiske selv etter at de ga slipp på progrocken.

Min skepsis lå mer i besetningen Yes feat. ARW. Rabin var ikke i nærheten av å spille så detaljert og presist som Howe på de lange, progressive og episke låtene. Rabin var mest opptatt av å pumpe ut hylende soloer og mye lyd fremfor å spille presist. De to ekstra i bandet, trommisen og bassisten gjorde ikke noe spesielt inntrykk. Bassisten var til tider funky, men ikke noe å skrive hjem om. Trommisen spilte kun grunnrytme, ingen krydrende detaljer som trommisen fra 70-tallet, Bill Bruford.

Kveldens store artist var definitivt Jon Anderson. For en stemme! Sterk, fyldig, klar, ren og treffsikker. Det var kun et par ganger at jeg hørte at han bommet litt, men det var bare nesten. Til å være over 70 (fyller 74 til høsten) er det imponerende at han fortsatt har den karakteristiske lyse stemmen, med tilnærmet samme særpreg som før. Visst er stemmen eldre, men den er fortsatt sterk.

Ujevn fremføring

Wakeman er Wakeman. En kul, vittig, pompøs musiker som noen ganger er tidenes utøvende på synthesizer, andre ganger slurver han. Med rundt ti synther foran seg stod han i kjent stil i rød kappe og la armene over tangentene hvor enn de skulle være. Wakeman bruker ikke programmering og loops for å spille lag-på-lag av melodier, akkorder og effekter selv. Wakeman spiller alt der og da. Han er en av de få. I elektronisk musikk er programmering av synthene så vanlig at lite er igjen til «live» fremføring.

Men, Wakeman blir også veldig lik Wakeman. Hver gang han spiller på en Moog (to av dem på scenen), spiller han gjerne en solo som likner mye på den forrige. Og det går som regel fort. Wakeman spiller helst fort. Og mye. Jeg får litt følelsen av «VM i synthesizer» av å høre på ham, og vet at jeg til syvende og sist har mer sans for de mer visjonære komponistene og utøverne innen elektronisk musikk som for eksempel Vangelis, som fikk tilbud av Jon Anderson å ta Wakemans plass i Yes etter at han forlot bandet i 1974.

Konserten var ujevn. De første sangene bar mest preg av å være show, oppvarming. Første høydepunkt var fjerde låt, «I’ve Seen All Good People». Bandet hadde funnet hverandre og musikken løsnet mer. Deretter fulgte flere gode numre som «And You And I», «Changes» og «Perpetual Change». De neste frem til det store nummeret som det for mitt vedkommende var knyttet mest forventning til, «Awaken» var mindre spennende, fordi de ikke ga meg så mye nytt i forhold til de nevnte gode sanger i starten av konserten. Jeg savnet mer variasjon, mer rom, mer dynamikk.

Wakeman kom noe skjevt inn i «Awaken», men hentet seg inn igjen. «Awaken» ble et flott nummer, men jeg kjente ingen frysninger nedover ryggen. Et krevende nummer «live» med tanke på den enorme produksjonen på plate (kirkeorgel, kor), men det gnistret ikke helt. Som et motstykke dro bandet rett over i 80-talls-hiten «Owner Of A Lonely Heart», som jeg aldri har satt nevneverdig pris på. Dette er definisjonen på P4-musikk. Mot slutten ble det et pinlig «VM i ronking»-nummer mellom Rabin og Wakeman. Sistnevnte hadde nå et bærbart keyboard og skulle i duell med ronkemester Rabin. Dette var sånn typisk spilleteknisk testosteron-vulkanutbrudd som er forrykende gøy når man er 16. Men ikke nå. Dette var bare kleint. Ikke musikalsk stort, bare masse lyd. Wakeman ga seg etter hvert, og stod apatisk bakerst og dunket litt på noen tangenter. Hadde det sluttet her, ville det ha kanskje gått an, men nei da, nå var det tid for litt jamming. «Sunshine Of Your Love». Jeg fryktet det verste, og det var omtrent så ille.

Som eneste ekstranummer fikk vi «Roundabout».

Tidvis bra, tidvis mindre bra. Stemmen til Anderson var imponerende god. En svak terningkast 4.

martin.aasen.wright@gmail.com

Reklamer

En kommentar om “KONSERTANMELDELSE: Yes på sirkus

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s