KONSERTANMELDELSE: Rørende gitarmagi fra Frode Alnæs

TREFFSIKKERT: Frode Alnæs treffer blink med sin nye turné «Min dans med strenger» . Her sammen med Morten Huuse (keyboard), Thomas Gallatin (trommer) og Knerten Kamfjord (bass). FOTO: Martin Aasen Wright

Jeg forbandt Frode Alnæs bare med Dance With A Stranger og at han var skallet. Så feil kunne jeg ta.

Frode Alnæs er på Norges-turné, «Min dans med strenger» hvor han hyller gitaren og sitt liv med det ikoniske instrumentet. Jeg kom inn på Chat Noir søndag kveld uten helt å skjønne hva jeg hadde takket ja til, og gikk ut 90 minutter senere helt paff. I mitt hode var han gitaristen i Dance With A Stranger på 1980-tallet og hadde i tillegg utmerket seg som studiogitarist for andre artister, deriblant Lillebjørn Nilsen (albumet «Sanger»), men utover det hadde ikke jeg noe forhold til Alnæs og visste heller ingenting om hvilken unik gitarist han er.

Frodes gitartime

Da Frode Alnæs var 11 år, mistet han alt håret på kroppen som følge av en hudsykdom. Foreldrene ville gi ham en gave i oppmuntring, en platespiller eller en gitar. 11 år gamle Frode valgte gitaren. Mens de andre barna løp ute i sola og spilte fotball, satt Frode inne og spilte gitar. Gitaren ble hans våpen i oppveksten. Slikt blir det blues av.

Beskjeden og med et lurt smil entret Alnæs scenen på Chat Noir med en håndfull egne låter og enda flere kjente gitarriff av de store gitaristene. Frode Alnæs fremstod ikke bare som en dyktig gitarist, men også en glimrende historieforteller. Han mestret til det ypperste å ramme inn sin livshistorie til noen av musikkhistoriens mest kjente gitartoner som «Satisfaction» (Rolling Stones), «Bohemian Rhapsody» (Queen), «You Really Got Me» (The Kinks) og «Hey Joe» (Jimi Hendrix). Vi kom tett på artisten og personen Frode Alnæs. Vi kjente på frustrasjonen og utenforskapet da han fortalte om hårtapet i barndommen, vi lo av de treffsikre poengene om «at alle gitarister spiller gitar for å dra damer», vi ble rørt av lidenskapen hans for strengene.

Dialog med publikum

Frode Alnæs spilte ikke coverlåter, han levde dem. Han strebet ikke etter å kopiere Keith Richards eller David Gilmour, han spilte låtene som om de var hans egne. Vi var cirka 300 i salen og jeg vil tippe at minst 200 av dem kunne de kjente riffene ut og inn. Jeg følte ikke for å «korrigere» Alnæs med hvordan han for eksempel spilte soloen til «Comfortably Numb».

Vi fikk noen helt ferske sanger som «Gitar med parykk» og et gjenhør med «Vitae Lux» og «Everyone Needs A Friend». Alnæs var morsom. Alnæs var melankolsk som i «Fri som fuglen», en instrumental med filmklipp over kjente byer som London og Paris i fugleperspektiv, til ruinene i Syria. Ikke som en direkte politisk ytring, mer som en påminnelse om den verden vi lever i.

Avslutningsvis tok Alnæs oss med på «Riff-Quiz», over tidenes ti beste (etter Alnæs’ mening) gitarriff. Vi skulle skrike ut navn på sang og artist. Alnæs var kjapp med å respondere på hvem i salen som svarte, eller som ikke svarte. Sånt blir det god stemning av. En konsertforestilling som denne har opplagt et innøvd manus, og da er det befriende å se hvordan Alnæs leker seg med manuset og publikum.

Alle tror de vet hvem Frode Alnæs er. Det vet man ikke før man har vært på hans «Min dans med strenger»

martin.aasen.wright@gmail.com

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s