KONSERTANMELDELSE: Intens og personlig Sundfør

STERK TOTALOPPLEVELSE: Susanne Sundfør ga en ytterst sterk og personlig konsert mandag kveld i Oslo Konserthus. Foto: Martin Aasen Wright

Susanne Sundfør ga en av de sterkeste og mest intense konserter jeg noen gang har hørt. Dette var ektefølt.

Susanne Sundfør skiller seg ut. Hun har ikke lagd den samme låten eller samme platen to ganger, og mandagens konsert i Oslo Konserthus beskriver hun selv som «en kunstinstallasjon». Konserten var tematisk rammet inn med sanger kun fra det nyeste albumet «Music For The People In Trouble» og et lerret foran scenen med grafikk synkront med musikken, en dynamisk forestilling der ingen hadde en hovedrolle, bortsett fra hver vår totalopplevelse.

Sundfør og hennes band, i alt seks musikere på scenen, var ikledd svart fra topp til tå, og med svarte munkeliknende hetter. Alle seks skiftet instrumenter flere ganger, og på grunn av grafikken kunne vi ikke se hvem som stod hvor. Vi så silhuetter, vi hørte musikken. Sundfør stilte seg ikke fremst som soloartisten, hun stilte på lik linje med alle de andre i bandet.

Livets mørke sider

På «Music For The People In Trouble» tar Sundfør opp flere mørke sider vi alle kan oppleve, og mest sannsynlig vil oppleve. Musikken er lavmælt, langt mer akustisk og naken enn på de to forrige platene, «The Silicone Veil» og «Ten Love Songs» som var tungt elektroniske, dystre og melodisk popinspirert.

Gjennom hele konserten holdt Sundfør tilbake, en fornemmelse av at det aldri løsnet helt. Stemningen bygget seg gradvis opp i sanger som «Reincarnation» og «The Sound Of War» (med grafikk av oljeplattformer), trukket ned i «Bedtime Story» og løftet opp igjen i «Undercover», og til slutt en form for minimalistisk, emosjonell utblåsning i «Mountaineers», der grønne blomster og rød-rosa farger på lerretet forsterket den musikalske opplevelsen.

Konserten åpnet med tittelsangen «Music For The People In Trouble», med setningen samplet fra John Milton, en biolog Sundfør intervjuet i forbindelse med innspillingen: «We don’t do life; we don’t choose life. Life does us», en rød tråd for hele forestillingens tema.

Vi har alle problemer, motgang og nedturer, men det synes ikke alltid på oss. Det kan være deg, meg eller deg. Den smerten og lengselen formidlet Sundfør og hennes band så overbevisende og ektefølt at jeg ble helt målløs. Jeg mistet tid og sted, alt gikk i ett fra start til slutt, i løpet av en time og fire minutter. Ingen pauser mellom sangene, ikke noe mellomsnakk eller «takk, hyggelig å spille for dere».

Dette var så lavmælt og massivt, så intenst og eksistensielt som jeg knapt, eller noen gang, har hørt på konsert. Så anonymt, så sterkt personlig.

TIDLIGERE KONSERTER:

Norwegian Wood 2017

Oslo Spektrum 2016

RELEVANTE ARTIKLER:

«Jeg hører ikke på musikk, jeg lytter»

Martins musikkår 2016

Det verste tiåret for popmusikken

40 låter på 40 år

martin.aasen.wright@gmail.com

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s