Pink Floyd-utstillingen «Their Mortal Remains» i London

HYLLEST AV PINK FLOYD: Utstillingen «Their Mortal Remains» er en hyllest av et av tidenes viktigste band, Pink Floyd, og er satt opp i Victoria & Albert Museum i London. På bildet ser vi læreren og krigsflyet fra «The Wall»-turneen i 1980-81. Foto: Martin Aasen Wright

Jeg drømte meg bort under utstillingen «Their Mortal Remains» om Pink Floyd i London. I fire timer var jeg 15 år igjen.

50 år etter at Pink Floyd ga ut debutplaten «The Piper At The Gates Of Dawn» går utstillingen om deres kunstnerverk på Victoria & Albert Museum i London. Utstillingen er laget etter samme hovedprinsipp som «David Bowie Is» som jeg så i Berlin for tre år siden.

Jeg oppdaget Pink Floyd med platene «Dark Side Of The Moon» og «Wish You Were Here» på CD i 1991 da jeg var 15 år. Pink Floyd har alltid vært mitt favorittband etter The Beatles. Igjen drømte jeg meg vekk som jeg gjorde når jeg på ungdomsskolen tok meg en liten pause fra hverdagen i det Richard Wrights drømmende synthesizer innledet «Shine On Your Crazy Diamond».

PIONERER: Pink Floyd startet som et psykedelisk rockeband, men skiftet raskt stil til mer kompleks musikk. Richard Wright har hatt en sentral rolle i utviklingen av elektronisk musikk. På bildet ser vi Farfisa Organ, en synthesizer fra cirka 1970. Foto: Martin Aasen Wright

Ingen konflikter

Som for David Bowie-utstillingen er Pink Floyd-utstillingen lagt opp som en kronologisk gjennomgang av plater og turneer. Nå hadde Bowie-utstillingen enda mer og det var en tematisk presentasjon av artistens forskjellige kreative sider som at han designet konsertkostymene sine selv og hvem han samarbeidet med og hvilke filmer han spilte i. Men også i London fikk jeg hodetelefoner som skiftet musikk etter hvilket rom jeg var i og hvilken tv-skjerm jeg så på.

«Their Mortal Remains» er en eneste lang hyllest av Pink Floyd. De store konfliktene tas ikke opp. Det nevnes bare så vidt at Richard Wright var ute av bandet fra 1979 til 1993. Roger Waters sparket ham fra bandet under innspillingen av «The Wall», og David Gilmour tok Wright opp igjen som fullverdig medlem da det daværende Pink Floyd (uten Waters) skulle spille inn «Division Bell» i 1993, en plate som Gilmour under utstillingen omtaler som det mest kollektive Pink Floyd-albumet siden «Wish You Were Here». Det kan påpekes at den platen som får minst plass under hele utstillingen er «The Final Cut», som var Waters’s siste, og etter min mening mer et Roger Waters-album enn Pink Floyd.

GJENKJENNELIG: Gitarspillet tl David Gilmour er så karakteristisk og var grunnlag for mye luftgitarspilling på mitt gutterom på 90-tallet. Gilmours favorittgitar er The Black Strat. Foto: Martin Aasen Wright

VM i nerding

Pink Floyd betydde mye for meg i ungdomstiden, og var et band jeg kunne drømme meg bort til. Som de fleste tenåringer var jeg usikker på meg selv og den store verden der ute, og derfor var det behagelig å falle inn i helhetlige, konseptuelle album hvor musikk og tekst fløt naturlig sammen i et drømmende lydbilde. I London gikk jeg rett inn i en slags eviglang drømmemodus da jeg så bilder og videoklipp fra UFO-klubben i London som Pink Floyd spilte på da bandet fortsatt var nytt og ukjent på midten av 60-tallet. Pink Floyd var for mer enn 50 år siden de første til å bruke visuelle effekter som lys og projeksjoner som et utfyllende element av musikken.

Det var så mye å lese, instrumenter å se på, videoklipp og musikk at jeg brukte en halvannen time frem til «Live At Pompeii» fra 1972. Jeg er glad i elektronisk musikk, og studerte derfor de gamle, analoge synthene til Richard Wright nøye som EMS VSC3 og Prophet 5. Jeg så på favorittgitarene til David Gilmour, bassen til Roger Waters og trommesettet til Nick Mason.

Jeg skal ikke røpe flere detaljer, men bare si at det var så mye å iaktta. Dette var VM i nerding!

MINE KONSERTER:

Pink Floyd Valle Hovin 1994

Roger Waters Norwegian Wood 2006

Roger Waters Telenor Arena 2011

Roger Waters O2 Arena Berlin 2011

SCENESHOW: For mer enn 50 år siden visualiserte Pink Floyd musikken sin ved bruk av lyskastere og grafiske projeksjoner. Under bandets siste turné i 1994 var lasershowet overveldende. På bildet ser vi en modell av scenen som Mark Fisher opprinnelig hadde designet for Jean-Michel Jarres Europa-turné i 1993, men han takket nei og scenen gikk til Pink Floyd. Foto: Martin Aasen Wright

Pink Floyd i dag

For 40-50 år siden var det andre tider i platebransjen. Det var tid og økonomi til at et band som Pink Floyd kunne eksperimentere og bygge seg opp, og bruke seks år på å finne det karakteristiske uttrykket som er på albumet «Dark Side Of The Moon», en plate som lå på den amerikanske Billboard-listen sammenhengende i 15 år fra 1973 til 1988, og som selger 7000 eksemplarer hver uke, ifølge utstillingen. Musikkbransjen i dag er så gjennomsyret av markedstankegang at ny musikk som oftest er helt uinteressant. Pink Floyd låter i stor grad fortsatt relevant. Mitt favorittalbum «Animals» er kanskje enda mer aktuelt i dag enn for 40 år siden, med sin skarpe samfunnskritikk og dystre lydbilde.

Hjemme hos meg er Pink Floyd et band jeg stadig vender tilbake til, og utstillingen var derfor fire timer i paradis. Skal du til London og du er interessert i Pink Floyd eller bare generelt musikkinteressert? Få med deg Pink Floyd «Their Mortal Remains»!

martin.aasen.wright@gmail.com

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s