Martins musikkår 2016

FORNYELSE: Jeg har fulgt med på Jean-Michel Jarre (t.v.) siden 1988, men mistet etterhvert interessen på begynnelsen av 2000-tallet. Høstens konsert i Oslo Spektrum bekreftet Jarre som den mest nytenkende konsertartisten vi har. Foto: Privat
FORNYELSE: Jeg har fulgt med på Jean-Michel Jarre (t.v.) siden 1988, men mistet etterhvert interessen på begynnelsen av 2000-tallet. Høstens konsert i Oslo Spektrum bekreftet Jarre som den mest nytenkende konsertartisten vi har. Foto: Privat

Jeg er kommet til veis ende med 70-åringene. Nå står 50-åringene for tur.

De ti siste årene har jeg hatt et personlig prosjekt: gå på konsert med de største fra 1960- og 70-tallet før det er for sent, eller rock på gamlehjem som jeg også kan kalle det. Da jeg i 1993 som spent 17-åring dro på min første Paul McCartney-konsert i Oslo Spektrum, var jeg overbevist om at dette var den eneste muligheten jeg hadde til å høre en «fab». 23 år etter oppløsningen av The Beatles føltes som en evighet. 23 år etter McCartney i Spektrum har jeg med årets konserter vært på David Bowie, Paul Simon, Paul McCartney, Brian Wilson, Pink Floyd, Roger Waters, The Who, Eric Clapton, Dire Straits, Neil Young, Peter Gabriel, Jean-Michel Jarre, Tangerine Dream og Kraftwerk.

2016 har også vært året hvor flere av de største har takket for seg – for godt.

LES OGSÅ: Et liv i musikken

Ti største musikkopplevelser

Lister er alltid gøy og her kommer min ti-på-topp-liste over de største musikkopplevelsene i 2016.

David Bowie: «Blackstar»

I løpet av høsten 2015 kom nyheten om Bowies kommende album, og de to første singlene røpet en bedre og sterkere Bowie enn på lenge. Jeg fikk assosiasjoner til «Station To Station»-albumet fra 1976, og forventningene var skyhøye da den nye platen «Blackstar» (eller kun «*») ble gitt ut på Bowies 69-årsdag 8. januar. Jeg hadde avtalt med en kamerat at vi to skulle lytte på LP-en dagen etter. Vi sa knapt et ord da siste låt, «I Can’t Give Everything Away» var over. Etter at vi fikk summet oss, sa jeg «terningkast seks!» og han supplerte med «enig!». Det var det vi klarte å si.

Da jeg kjørte til jobb mandag 10. januar, tikket inn en melding fra en annen kamerat. Jeg skjønte på alle spørsmålstegnene at det var noe viktig. Bowie var død. Jeg kolliderte nesten med en varebil da jeg kjørte ut på motorveien. Samme kveld skrev jeg et blogginnlegg om hva Bowie var for meg. Jeg var usikker på om jeg skulle skrive noe sånt. «Det er jo en popartist! Hallo?». Men det føltes bare så rart, så uvirkelig. Jeg ble overrasket over min egen reaksjon. Jeg måtte bare skrive ned alt jeg tenkte og følte. Samboeren min og jeg så deretter konsertfilmen «VH1 Storytellers». Jeg satt sammenknytt i sofaen.

LES MER: David Bowie formet mitt musikalske jeg

Wilco på Sentrum Scene

«Den beste konserten jeg har vært på» blir en floskel når jeg skriver musikkblogg, for jeg går jo primært på konserter med artister jeg liker. Uansett, årets Wilco-konsert på Sentrum Scene kvalifiserer til «min beste konsert noensinne», om det skulle bety noe. Ikke bare var all musikk fremført og samspill innad i bandet bedre enn jeg noen gang har hørt Jeff Tweedy og co, men også stemningen blant publikum var elektrisk. Sjelden til et norsk publikum å være, også blant Wilco-fans.

LES MER: Når menn viser store følelser

Paul Simon: «Stranger To Stranger» og konserten i Oslo Spektrum

I motsetning til de andre i samme aldersgruppe utfordrer Paul Simon seg selv og sitt publikum i mye større grad. Simon trenger ikke lenger å bevise noe, han gjør det han selv vil, uavhengig av salgstall, anmeldelser, og fansens mottagelse. Simon har på de tre siste platene, «Surprise», «So Beautiful Or So What» og årets «Stranger To Stranger» eksperimentert med lydbilde og stilretninger på en langt mer abstrakt og krevende måte enn tidligere. Simon er ikke lenger like fengende melodiøs. «Stranger To Stranger» er vanskelig tilgjengelig selv for en garvet lytter, men absolutt verdt flere runder over anlegget. Konserten i Oslo Spektrum hadde derimot en langt bredere appell. Jeg har aldri hørt Simon så tilstede og så vital som denne gangen.

LES MER: Vital Paul Simon

Susanne Sundfør i Oslo Spektrum

Sundfør skiller seg klart ut fra massene. For mange nye artister, norske eller internasjonale, mangler særpreg. Jeg sliter med å legge merke til låtene. Det blir for likt, for anonymt. Sundfør mestrer kunsten å utfordre og være fengende. Både på plate og konsert. I Oslo Spektrum var musikken viktigst. Sundfør gjorde det tydelig for oss med hvordan hun bygget opp konserten. Et slags omvendt publikumsfrieri.

LES MER: Suverene Susanne Sundfør

Jean-Michel Jarre: Konsert i Oslo Spektrum, møtet etterpå og en ny «Oxygene»

Min barndomshelt har siden tusenårskiftet falt betraktelig i kurs. Platene har frem til den første av to «Electronica» i fjor vært av dårlig kvalitet. Konsertene har ikke hatt den særegenheten og magien som gjorde ham legendarisk allerede på 1980-tallet. Høstens konsert ryddet vekk all tvil. Kunstnervisjonæren Jarre var tilbake med et helt nytt konsept som plasserte ham tilbake der han hører hjemme. Etter konserten støtte jeg tilfeldigvis på Jarre bak Oslo Spektrum. Vi utvekslet noen ord og tok et bilde. Hyggelig fyr!

Og hør hans nye skive, «Oxygene 3»! Beste siden «Zoolook»!

LES MER: Modernistisk og utfordrende Jean-Michel Jarre

Bruckners femte symfoni i Oslo Konserthus

Det vakreste jeg kjenner til av musikk, er andresatsen i Anton Bruckners femte symfoni. Bruckner kan regnes som en av komponistene som bygde bro mellom tidligere Ludvig van Beethoven og senere Gustav Mahler. I mine ører er Beethoven nydelig musikk. Lett tilgjengelig. Mahler er mer abstrakt og eksperimentell. Bruckner befinner seg et sted midt i mellom. Det som fascinerer meg mest med Bruckner er kontrastene. I Oslo Konserthus skiftet temaer fra lett og sårt til tungt og dramatisk, musikken hadde en konsentrert og balansert dynamikk. Jeg drømte meg bort i lange, abstrakte sekvenser og ble følelsesladet av såre melodilinjer og en melankolsk harmoni som gradvis bygget seg opp.

LES MER: Oppslukt av Bruckner i Oslo Konserthus

King Crimson på Sentrum Scene

Progrock er et enten-eller. Musikken kan fort bli «se hvor flink jeg er til å spille gitar og se hvor gode vi er til temposkifter». Det kan lett bli mer teknikk enn formidling av følelser. De to mest interessante bandene fra 1970-tallet er Genesis (med Peter Gabriel, ikke senere) og King Crimson. Grunnleggeren og den visjonære drivkraften i King Crimson, Robert Fripp hadde endelig sagt «ja» til en turné med bandet, og tre konserter i Oslo ble utsolgt på kort tid. King Crimson presterte å få musikk som i utgangspunktet virker svært teknisk brilliant til å låte organisk, nyansert og mangfoldig. Konserten var en maktdemonstrasjon.

LES MER: Helt konge!

Depeche Modes katalog

Depeche Mode er et av de bandene jeg ikke har fått tatt meg tid til, jeg som alltid har likt elektronisk musikk. Dette bandet er som kjent en av de fremste i skjæringspunktet pop, rock og elektronisk. Det, og at jeg har kommet til den erkjennelse at jeg må få meg noen yngre favoritter har dratt meg inn i katalogen deres. Neste sommer drar jeg til London for å høre gutta spille.

Tilbake til Miles Davis

Miles Davis er den musikeren og komponisten som har betydd mest for meg i voksen alder. Etter at jeg begynte å høre på musikken hans for over ti år siden har jeg fått en mye bredere forståelse for musikk. Miles Davis brakte ikke bare jazzen videre, men musikken. I sommer børstet jeg støv av CD-ene og forsvant.

LES MER: En guide til Miles Davis

The Beatles på Ringen kino

Fansen skal tilfredsstilles og merkevaren «The Beatles» skal leve videre, med eller uten nålevende Paul McCartney eller Ringo Starr. Førstnevnte bidrar i høyeste grad til ettermælet av tidenes viktigste band, men han kan ikke gjøre jobben alene. Konsertdokumentaren «Eight Day’s A Week» var en stemningsrapport fra bandets mest hektiske konsertår, da «beatlemania» herjet verden. Fascinerende og underholdende, men ikke noe nytt å hente for den som vil vite mer om The Beatles.

LES OGSÅ:

Favoritter 1988-2013

Martins musikkår 2014

Martins musikkår 2015

martin.aasen.wright@gmail.com

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s