PLATEANMELDELSE: Jean-Michel Jarre i «White Album»-fellen

Få, om ingen, har så god forståelse for elektronisk musikk som Jean-Michel Jarre. Entusiasmen over sjangeren han har vært med på å skape, blir også svakheten ved «Electronica».

electronica2

Med «Electronica» skal Jean-Michel Jarre formidle utviklingen av og historien om elektronisk musikk ved å samarbeide med artister som til sammen representerer sjangerens fem tiår, en sjanger som Jarre har vært en helt sentral bidragsyter til. I fjor høst kom franske Jean-Michel Jarre med albumet «Electronica vol.1 – The Time Machine», hvor han spilte sammen med legender som Tangerine Dream og Vince Clarke og nykommere som Boys Noize og Gesaffelstein.

«Electronica vol.2 – The Heart Of Noise» er god, men mangler de virkelige sterke låtene for å matche den første delen av prosjektet.

God sjangerforståelse

Jeg skal innrømme at jeg ikke hadde for høye forventninger til del 1 av «Electronica». Det er lenge siden Jean-Michel Jarre overrasket meg i positiv forstand, men det ble det raskt en forandring på da jeg første gang hørte «Electronica vol. 1 – The Time Machine». Albumet hadde noen unødvendige fyll-spor, men helhetsinntrykket var svært positivt. Derfor håpet jeg på at Jarre ville fortsette med å legge seg på det samme kvalitetsnivået i andre og siste runde, «Electronica vol. 2 – The Heart Of Noise». Pioneren fra Lyon gjør det nesten.

Hvis man legger godviljen til, kunne man si at Jarre er raus nok til å formidle hele historien om elektronisk musikk, også de mindre gode og ikke fullt så interessante sidene. Men skal man være kritisk, og det skal man, også som gammel blodfan i snart 30 år, så inneholder del 2 i større grad enn for del 1 akkurat for mange svake låter til at mine nakkehår reiser seg.

På den annen side, Jarre er en av de få, i hvert fall den eneste som viser det gjennom et omfattende plateprosjekt som har såpass god sjangerforståelse for elektronisk musikk. Uten den innsikten ville ikke «Electronica» ha vært mulig.

ANMELDELSE: «Electronica vol. 1 – The Time Machine»

Episk og mørkt

Som på del 1 veksler Jarre mellom de instrumentale, drømmende lydlandskapene, et møte mellom den Jarre folk flest husker og den artisten han nå samarbeider med, og som regel mørke vokalspor. På det todelte tittelsporet, som til dels er et samarbeid med franske Rone, minner melodilinjen om «Oxygene 8», melankolien om «Souvenir Of China» og den greske filmkomponisten Vangelis. I «Brick England» er Pet Shop Boys mørke og Jarre lys. Dette fenger! Bra melodi, herlige elektroniske stemninger og lyder. Amerikanske Julia Holters stemme og bruk av stemmeeffekter gir meg assosiasjoner til Laurie Andersons fantastiske album «Big Science» fra 1981. Anderson samarbeidet med Jarre på «Zoolook» tre år senere, et banebrytende album i bruken av digital teknologi og sampling. Holter er drømmende og Jarre fyller ut lydbildet på minimalistisk vis.

Så langt er Jarres nye album veldig bra. Men så kommer første nedtur.

Lettvint pop

Primal Scream var bandet som blandet indie med elektronika. Sammen med Jarre blir det kun en «heisann, hoppsann»-gladsang, noe som jeg får inntrykk av er laget litt i siste liten. Til tross for flott gjenbruk av hvalskrik-effekten på «Ethnicolor» (fra «Zoolook», 1984), er låten som sådan altfor lettvint. Det samme kan man si om Jarres samarbeid med Edward Snowden og Cyndi Lauper. Vi skjønner Jarres motivasjon for å jobbe med Snowden. Jarre ser på ham som en moderne motstandsarbeider og snakker i tv-intervjuer i disse dager om moren sin som under andre verdenskrig var med i motstandsbevegelsen. Men det blir ikke automatisk god musikk av den grunn. Dette er slitsom, frenetisk techno fra cirka 1997. Det var ikke bra den gangen heller. Cyndi Lauper og Jarre lager heller ikke god musikk sammen. «Swipe To The Right» er nok en lettvint poplåt. For på de gode låtene går Jarre i dybden, han utforsker den siden av elektronisk musikk samarbeidsartisten står for og legger til en god del av seg selv.

Jarre har heldigvis låter som «Here For You» (Gary Numan), «Electrees» (Hans Zimmer), «Switch On Leon» (The Orb), «What You Want» (Peaches), «The Architect» (Jeff Mills) og «Why This, Why That And Why» (Yello).

PLATEGJENNOMGANG: Jean-Michel Jarre på plate 1971-2011

Kjernen av elektronika

Jarre har jobbet med «Electronica» siden 2010. Han har reist rundt i verden for å sitte fysisk i samme rom med hver og en av artistene for å lage musikk sammen. Det bærer de to platene preg av. Det er en gjensidig forståelse av hverandres uttrykk. Men Jarre har gått i «White Album»-fellen.

I stedet for å gi ut to album, skulle Jarre ha samlet de beste låtene til ett enkeltalbum. Da ville «Electronica» ha vært et sant mesterverk.

martin.aasen.wright@gmail.com

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s