Mens vi venter på Jean-Michel Jarre

Mange fikk et gjensyn med en gammel favoritt da Jean-Michel Jarre dukket opp på talkshowet «Skavlan» i vinter. Vi tar et gjenhør med noen av Jarres største øyeblikk før utgivelsen av «Electronica vol.2».

Da Jean-Michel Jarre ga ut fjorårets album «Electronica vol.1 – The Time Machine» ble jeg positivt overrasket. Etter altfor mange år med dårlige, eller i beste fall middelmådige plater, var Jarre endelig tilbake i sitt ess. Albumprosjektet er todelt og del to gis ut fredag 6. mai. På de to «Electronica»-platene samarbeider Jarre med flere artister innen elektronisk musikk for å formidle historien om og utviklingen av sjangeren, som Jarre er en av de viktigste bidragsyterne til.

På «Electronica vol.2 – The Heart of Noise» har Jarre spilt inn musikk med blant andre Pet Shop Boys, Hans Zimmer, Primal Scream, The Orb, Sebastian Tellier, Yello, Rone og Gary Numan. I første del gjestet artister som Tangerine Dream, Vince Clarke (Depeche Mode, Erasure), Laurie Anderson, Armin van Buuren og Air.

ANMELDELSE: Jean-Michel Jarres store comeback

Elektronisk allemannseie

For mange er Jarre en artist av 1970- og 80-tallet, og de husker ham for plater som «Oxygene» og Equinoxe» og gigantiske utendørskonserter vist på TV – og at han spilte på grønne laserstråler.

I vinter var Jarre gjest hos «Skavlan». Intervjuet var som det pleier å være i talkshowet, overfladisk og lett pinlig, men Jarre så ut til å takle det greit. Deltakelsen er sannsynligvis det største PR-fremstøtet han har hatt i Skandinavia. Det var mange gamle fans som ble gjort oppmerksom på at deres tidligere favoritt nok en gang var aktuell med noe spennende og nytt, både på plate og gjennom en stor turné, etter leserkommentarene på Facebook å bedømme. Jarre spiller i Oslo Spektrum fredag 28. oktober.

I desember i år er det 40 år siden Jarre ga ut albumet «Oxygene» i Frankrike (internasjonal utgivelse i 1977). Platen gikk inn på andreplass på den britiske listen og singelen «Oxygene 4» nådde en fjerdeplass. Det var første gang elektronisk musikk ble kjent for folk flest. Riktignok hadde tyske band som Kraftwerk og Tangerine Dream solgt rundt en halv million eksemplarer av henholdsvis «Autobahn» og «Phaedra» (begge utgitt i 1974), men det var Jarre som nådde ut til det brede publikum som ellers ikke var interessert i elektronisk musikk.

«Oxygene» solgte 12 millioner eksemplarer (i dag, 40 år senere, 18 millioner eksemplarer), og oppfølgeren «Equinoxe» rundet 10 millioner solgte. Musikken var også ny og annerledes enn annen elektronisk musikk på den tiden. En blanding av klassisk komposisjonsteknikk, fengende popmelodier og et elektronisk lydbilde som var nyskapende. Jarre fortsatte utover 80-tallet å utforske flere former for musikk, men ble nok for de fleste mer kjent for de spektakulære konsertene som samlet millionpublikum flere ganger. En gang på 90-tallet falt folk fra og det ble stille i rundt 20 år. Inntil en høstdag 2015.

PLATEGJENNOMGANG: Jean-Michel Jarre på plate 1971-2011

Fransk stilskaper

La oss gå tilbake i tid og lytte på den Jarre som ga ut banebrytende og god musikk! Den Jarre de fleste av oss husker og som gjorde oss nysgjerrige på elektronisk musikk.

Listen er i kronologisk rekkefølge – ingen topp 10-rangering.

  • «Oxygene 4» (1976)

På de siste konsertturneene har et samlet publikum reist seg, jublet og klappet i takt med en gang de har hørt vindsuset og bjellelyden som introduserer Jarres kjenningsmelodi. Dette er Jarres varemerke. En lett nynnbar melodi på grensen til det banale, hypnotisk repetisjon av tema og et drømmende, varmt elektronisk lydbilde. Låten står seg like bra i dag som for 40 år siden.

  • «Oxygene 2» (1976)

Jarres beste låt. En original melodi som underbygges av de lange, drømmende linjene, vindsus og elektroniske perkusjonslyder som like gjerne kunne ha vært brukt på en plateinnspilling i dag. Denne låten er en av de viktigste inspirasjonskildene for andre artister, særlig innen house- og trance-sjangeren.

  • «Equinoxe 7» (1978)

Den store space-låten. Lange, synthstrykere trekker melodien ut, og stemningen bygges ytterligere opp av en tung sequencer-bass som det er lett å høre hos andre artister som har kommet etter ham, fra engelske Leftfield på 1990-tallet til norske Susanne Sundfør på 2010-tallet. Sammen med «Oxygene 2» anser jeg «Equinoxe 7» som Jarres to viktigste enkeltbidrag til elektronisk musikk.

  • «Equinoxe 2» (1978)

Varm, behagelig ambient, ikke som Brian Eno eller Tangerine Dream som begge var langt mer kjølig i uttrykket. Tangerine Dream var først ute med elektronisk ambient på skiva «Zeit» i 1972 og Brian Eno definerte sjangeren med blant annet «Music at Airports» (1978), men ingen lagde ambient som Jarre. Han spilte mer på lytterens følelser. Jarre var mye mer direkte.

  • «Magnetic Fields 1» (1981)

De to første artistene til å bruke den nye digitale synthesizeren Fairlight var Jean-Michel Jarre og Peter Gabriel. Sistnevnt hadde brutt med Genesis i 1975, lagt progrocken bak seg og eksperimenterte med minimalistisk, distansert og kald rock, hvor «Peter Gabriel 3» (1980) og «Peter Gabriel 4» (1982) kan trekkes frem som høydepunktene. Jarre som hadde definert en ny form for elektronisk musikk ved bruk av analoge synthesizere som ARP, Eminent og Moog, eksperimenterte nå med sampling og et råere og mer rytmisk uttrykk. Høydepunktet på «Magnetic Fields» er det 18 minutter lange åpningskuttet som er delt inn i tre faser som alle er en variasjon over det samme temaet. Jarres inspirasjon fra klassisk musikk er mer tydelig enn tidligere.

  • «Souvenir of China» (1982)

Etter den første, store friluftskonserten i Paris 14. juli 1979 på Concorde-plassen for en million tilskuere, ble Jarre invitert til å holde konserter i Kina, og han ble den første vestlige popartist til å spille i landet, fem år etter Maos død. Jarre komponerte nok ny musikk til et helt album, og presenterte de fleste låtene under de fem konsertene i Beijing og Shanghai. Albumet «The Concerts in China» er en hybrid av konsertopptak og studioinnspilling. «Souvenir of China» er en av Jarres sterkeste ballader, med repetisjon av meloditema som et vesentlig element, tydelig inspirert av klassisk musikk. Melankolien blir gradvis sterkere. Lengsel og drømmer er nøkkelord.

  • «Ethnicolor» (1984)

Jarre hadde sine beste år i studio fra 1976 til 1984. «Zoolook» er samplingens store mesterverk, både for Jarre spesielt og elektronisk musikk generelt. Han tok bruken av Fairlight til et helt annet nivå enn med det forrige albumet, «Magnetic Fields», ved å reise rundt i verden å ta opp tale på 25 forskjellige språk og bruke stemmene som lyder på synthesizeren. «Ethnicolor» har samme struktur som en symfoni med sine fire faser, først en rolig innledning med et forvarsel om hva som kommer, mer kaotisk i andre del, nesten stillestående i del tre, og en oppsummering av alle musikalske ledd i fjerde og siste del.

  • «Zoolook» (1984)

For første gang spilte Jarre med andre musikere i studio. Tidligere hadde han sittet alene og utforsket. På «Zoolook» var musikere som Adrian Belew (King Crimson, Frank Zappa, David Bowie), Laurie Anderson og Marcus Miller (Miles Davis) med. Lydbildet på platens tittelspor er Jarres mest funky noensinne. Lekent og lett, samtidig som det er veldig Jarre i melodi og harmoni. Aldri med på en samleplate, dessverre.

  • «Waiting for Cousteau» (1990)

Siste halvdel av 80-tallet kom Jarre med plater som ikke kunne måle seg med det han hadde gitt oss frem til og med «Zoolook». Ikke like spennende og originalt som før, men noen høydepunkter er det på platene «Rendez-vous» og «Revolutions». På «Waiting for Cousteau» veksler Jarre mellom masete calypso-musikk, leken house-liknende musikk som minner om hva The Orb skulle gi oss utover på 90-tallet og stillestående ambient. Det siste finner vi på det 47 minutter lange tittelkuttet. Dette krever musikklytting med stor m! Et av mine beste musikklyttingsminner har jeg med «Waiting for Cousteau». Slukk lyset, lås døra og skru av telefonen – og lytt!

  • «The Time Machine» (2015)

Jeg velger å hoppe over 1990-tallet og 2000-tallet for å gå rett til fjorårets store comeback. Åpningslåten på «Electronica vol.1 – The Time Machine» oppsummerer elegant Jarres karriere og utviklingen av elektronisk musikk generelt. Vi hører varme, analoge lyder fra «Oxygene» og laserharplyden fra «Rendez-vous», sampling og heftige houserytmer. Referansene er mange og låten forteller oss hvilken posisjon Jean-Michel Jarre har i dag som en av de største pionerne innen elektronisk musikk.

Fredag 6. mai kommer «Electronica vol.2 – The Heart of Noise». Undertittelen henspiller på boka «The Art of Noise» fra 1913 som en av de grunnleggende bøkene innen futurismen, og som på mange måter er det filosofiske grunnlaget for elektronisk musikk.



martin.aasen.wright@gmail.com

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s