David Bowie formet mitt musikalske jeg

Hele lørdag kveld spilte jeg David Bowie sammen med en god venn. Mandag morgen kolliderte jeg nesten på E18 etter at jeg fikk vite at Bowie var død. Med ett var en viktig del av mitt barndoms jeg blitt enda lenger borte.

Da jeg var syv år oppdaget jeg to av mine aller største musikalske favoritter: The Beatles og David Bowie. Det var julaften 1983 at min eldste bror ga «Let’s Dance»-kassetten i gave til min nest eldste bror. Jeg satt på det beige-grå vegg-til-vegg-teppet og stirret på kassetten med spente øyne. Syv år gammel og så vidt ferdig med Torbjørn Egner. Noen uker i forveien hadde jeg hørt The Beatles for første gang.

Jeg skjønte ikke den gang hva det var, men nysgjerrigheten i meg ble vekket da jeg så bildet av mannen i kremgul dress, hvit skjorte og svart slips, og guloransje hårfrisyre. Men dette var starten på en lidenskap for musikk som i stor grad har formet meg som person. Min identitet og personlighet. David Bowie er mye av årsaken til at jeg har blitt så lidenskapelig opptatt av musikk.

Jeg ble overrasket over at jeg ble så følelsesmessig berørt av hans død. Tidligere har jeg registrert at en av mine helter har takket for seg for siste gang, men Bowie stiller i særklasse. Der også. Med Bowies død føles det som en del av min barndom og ungdomstid er enda lenger vekk. Avstanden er blitt større. Jeg var på vei til jobb da jeg fikk høre nyheten, og da jeg skulle kjøre ut på E18 var jeg så uoppmerksom at jeg nesten kolliderte med en varebil.

Bowie og jeg i forandring

Jeg tror alle har et forhold til Bowie, enten de liker musikken eller ei. Vi har alle et minne knyttet til en Bowie-låt. Jeg har mange. Dagen i dag har gått mye ut på å skrive meldinger med venner. Om Bowie. Vårt forhold til ham. Når en kamerat av meg som ikke er fan, skriver at han fikk en tåre i øyekroken av å se «Lazarus»-videoen (hvor Bowie ligger i en sykeseng og synger «Look up here, I’m in heaven»), sier det meg mye om Bowies posisjon i vår bevissthet.

David Bowie har fascinert oss, provosert oss, gledet oss, utfordret oss, overrasket oss. Og beveget oss. Helt til det siste.

I mai 2014 dro jeg til Berlin sammen med en kamerat for å gå på utstillingen «David Bowie is». Vi brukte tre og en halv time på den. Vi fikk absolutt alt vi kunne ønske oss. Filmklipp fra konserter som aldri var vist før. Alle kostymene Bowie hadde brukt gjennom karrieren på konserter, musikkvideoer og platecovere. Vi var som barn på julaften, fanget av befriende, deilig massesuggesjon, i en sann hyllest til en av de aller største. Utstillingen var like innovativ som Bowie selv.

David Bowie er en av de få som har utfordret meg intellektuelt gjennom musikk. Musikken og tekstene har så mange lag og detaljer at det tar tid før det modnes og kommer under huden. Bowie har gjort meg nysgjerrig og presset meg til å utvikle min egen smak. Han har fått meg til å forstå at musikk ikke bare trigger følelsene, men også oppfatningen av hva som er musikk. Det har Bowie klart gjennom å være i en kontinuerlig utvikling som kunstner. Bowie brøt grensene og normene, de andre fulgte etter.

I Bowies ånd

Hans siste album, «Blackstar» hørte jeg sist lørdag sammen med en god venn. Vi var helt lamslåtte over hvor bra det var, det sterkeste Bowie har kommet med siden 1970-tallet. På «Blackstar» blander Bowie frijazz med elektronisk musikk og pop og rock. Musikken er så balansert mellom de forskjellige uttrykkene. Dette er hverken moderne jazz eller elektronika, pop eller rock. Det er David Bowie.

Den nye platen vekker frem minnene om da jeg oppdaget det som skulle bli mitt favorittalbum med Bowie, «Station To Station». Det var sommeren 2004. Jeg følte at livet stod stille, at alle rundt meg føk videre med spennende jobber og nye kjærester. Jeg stupte da inn i Bowies dysterhet og mørke, nyskapende lydbilde, en plate som kom i 1976, men som låter like aktuelt i dag, 40 år senere. Jeg kjente meg igjen i tekstene og ble fascinert av Bowies krysning mellom glamrock, soul og elektronisk musikk, uten at det var noen av delene. Andre plater som jeg stadig har vendt tilbake til er «Lodger», «Diamond Dogs» og «Outside».

Jeg har vært på to konserter med David Bowie, de to siste i Norge. Det er sjelden jeg hører en såpass vital og sulten artist etter 40 år på scenen. Stemmen var fantastisk, bandet likeså. Han spøkte med oss, hadde mye selvironi («the awful 80s») og ga oss to vidt forskjellige konserter. Den første, i Oslo Spektrum 2003, med hovedvekten på de to nyeste platene den gang, «Heathen» og «Reality», og et dypdykk i den rikholdige katalogen i Frognerparken året etter. For meg ble disse konsertene et eksempel på spennvidden til Bowie som live-artist.

Bowie satte ikke bare ny standard musikalsk. Han var en innovativ konseptkunstner gjennom å iscenesette seg i rollefigurer som Ziggy Stardust og Thin White Duke, og var nyskapende med flere av sine musikkvideoer. Bowie var også nytenkende i sin bruk av massemedia, fra oppsiktsvekkende uttalelser på 70-tallet til den overraskende lanseringen av «Where Are We Now?» på YouTube på 66-årsdagen i 2013. Ingen visste noen ting og plutselig var en ny video ute.

Når jeg ser «Lazarus»-videoen i dag, tenker jeg som mange andre at Bowie gjorde sin egen død til et kunstverk. Han sluttet aldri å overraske. David Bowies bortgang var helt i hans ånd.

LES MER OM DAVID BOWIE:

Spilleliste før «Blackstar»-albumet

Utstillingen i Berlin 2014

Kommentar om fremtidige konserter

Norwegian Wood 2004

Oslo Spektrum 2003

martin.aasen.wright@gmail.com

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s