Jean-Michel Jarres verdensfred ved Eiffeltårnet

Vi var 47 nordmenn, derav tre var damer, som dro til Paris for 20 år siden. Konserten 14. juli med Jean-Michel Jarre ble et minne for livet.

Jeg hadde gledet meg i nesten ett år allerede. Høsten 1994 leste jeg i det norske fanbladet «Images» at Jean-Michel Jarre skulle på verdensturné neste sommer. Og da snakket vi ikke om konserter som i Oslo Spektrum eller på Valle Hovin. På den tiden var Jarre synonymt med «stort». Jarre var artisten som satte av store deler av byer som London, Paris og Houston for å invitere til konsert.

Kvelden for 20 år siden ble jeg overbevist om at Jarre er den viktigste bidragsyteren i utviklingen av konsertformatet ved å sammenblande musikk, visuelle effekter og omkringliggende arkitektur og landskap som en naturlig del av konserten.

ØYEBLIKKET: Jean-Michel Jarre skapte en-gang-i-livet-opplevelser med sine konserter. Her fra en konsert ved Eiffeltårnet 14. juli 1995. Foto: jeanmicheljarre.com
ØYEBLIKKET: Jean-Michel Jarre skapte en-gang-i-livet-opplevelser med sine konserter. Her fra konserten ved Eiffeltårnet 14. juli 1995. Foto: jeanmicheljarre.com

Ventet i seks år

I seks år hadde jeg ventet på muligheten for å oppleve en av Jarres gigantiske utendørskonserter, etter at NRK sommeren 1989 viste utdrag fra «Destination Docklands» fra høsten før. I Londons gamle industriområde spilte Jarre to kvelder på rad på en flytende scene på Themsen omgitt av heisekraner og gamle murbygninger. Den kalde krigen var på hell, og Jarre stod midt mellom øst og vest i regnvær og med flere hundretusen mennesker blant publikum.

14. juli 1995 var jeg fanget i toleransens tegn farget av elektronisk musikk, lys og fyrverkeri sammen med 1,2 millioner mennesker i Champ de Mars-parken.

LES ANMELDELSEN: Jean-Michel Jarre Concert for Tolerance 1995

Spektakulære show

Med mindre du velger å gå på Sentrum Scene eller en annen mindre konsertscene, er de fleste konserter i dag spektakulære. Det er store videoskjermer, lysshow og noe pyro, og noen artister gjør et nummer ut av kostymene de bruker.

LES KOMMENTAREN: Konsertalbumet finnes bare på YouTube

Ingenting av dette er nytt. Det er blitt så vanlig at en konsert er mer show enn musikk at vi glemmer hva en konsert faktisk handler om.

Jarre samlet alle referansepunkter til ett uttrykk, mens de andre brukte elementer av Jarre

Pink Floyd var først ute med spektakulære konserter. I 1967 spilte gruppen, med Syd Barrett i spissen, på London-klubben UFO og hadde lysshow for å forsterke den psykedeliske stemningen i sangene. På 1970-tallet og frem til «The Wall»-turneen i 1980-81 ønsket ikke Pink Floyd at sceneshowet skulle overgå musikkens budskap, men heller være et utfyllende element for publikums totalopplevelse. Etter at Roger Waters forlot bandet i 1985, mistet Pink Floyd brodden. Jeg var på Valle Hovin i 1994. Bra musikk og kult lasershow, men lite mer. Konserten manglet dybde.

Jarre hadde sin første gigantkonsert med lys, grafikk og fyrverkeri 14. juli 1979 på Concorde-plassen i Paris. Siden den gang ble det ni konserter i samme skala frem til den siste på millenniumsnatten ved pyramidene i Egypt. Anslagsvis har 8,5 millioner mennesker vært på de ti konsertene.

LES OM MUSIKKEN: Jean-Michel Jarres banale genialitet

Samlet i ett uttrykk

Han regnes som en av pionerene i elektronisk musikk sammen med Klaus Schulze, Tangerine Dream, Brian Eno, Vangelis og Kraftwerk, men for mange er Jarre synonymt med pompøs og banal musikk og overdådige konserter med flere tonn fyrverkeri. «Vive la France!». Og mannen spiller jo på laserstråler! Det er lett å glemme at det ligger en tanke bak det hele. Forskjellen mellom Jarre og de andre artistene er at Jarre samlet alle referansepunkter til ett uttrykk, mens de andre brukte elementer av Jarre.

LES KOMMENTAREN: Da Jean-Michel Jarre og Tangerine Dream krysset hverandre

Da Roger Waters var med i Pink Floyd, var budskapet politisk. Symbolikken var tydelig nok med «The Wall»-konsertene. Lysshowet var genialt. Som soloartist oppgraderte han konsertene for noen år siden. U2 var på begynnelsen av 1990-tallet nyskapende med sin bruk av video.

Rolling Stones har stort show. Som en kuriositet kan det nevnes at Mick Jagger var på Jarre-konserten i 1979, og skal ha sagt at det var den mest overveldende konserten han hadde vært på. Konsertene til Rolling Stones har de siste 30 årene vært ganske så store og spektakulære med bruk av lys og video.

Peter Gabriel er det nærmeste man kommer Jarre på konsert, men da i en betydelig mindre skala. Tankegangen til Gabriel og Jarre er oppsiktsvekkende lik. Gabriel har helt siden tiden med Genesis vært en teatralsk artist. Etter hvert utvidet han uttrykksformen på konsertene sine ved å ta i bruk lys og video. Særlig «Secret World»-turneen i 1993-94 må anses som et høydepunkt. På sine senere turneer har Gabriel videreforedlet formen på konsertene og perfeksjonert detaljene.

Ingen verdensturné

Det ble aldri noe av den annonserte verdensturneen til Jarre. Konserten 14. juli 1995 forble den eneste i den planlagte «Concerts for Tolerance»-turneen. Ifølge det norske medlemsbladet skulle turneen starte i Paris eller Bordeaux. Deretter skulle Jarre til Moskva, Beirut, Teotihuacan, Atlanta, Tokyo, Ayers Rock og Kuala Lumpur. I ettertid kom det frem at mange av disse navnene bare var ideer og skisser på et tegnebord.

LES HISTORIEN OM ELEKTRONISK MUSIKK: Inn i min elektroniske hjerne

Turen fra Oslo bussterminal til Eiffeltårnet ble en reise i konsertfilmer, korte foredrag, spising av vannmelon og Jarre-quiz. Vi var to kamerater som spiste en hel vannmelon på en parkeringsplass i Belgia. Det eneste jeg har gjort i Belgia, og den eneste gangen jeg har spist en hel (!) vannmelon. I dag spiser jeg heller honningmelon.

12. juli var det varmt og sol i Oslo. Fire barndomsvenner var vi som akkurat hadde sovet ut etter russetiden og skulle på en noe alternativ interrail-reise. 10:30 var det oppmøte. Like ved reiselederen som var fanklubbens redaktør, stod mange jenter. «Å jøsses», tenkte jeg. Men de skulle ikke til Paris. Jentene dro til Tjøme. 44 gutter og menn og tre jenter satte seg på bussen med retning Gøteborg, og senere Paris.

LES OM DE BESTE KONSERTENE: «Jeg var så glad at jeg nesten grein»

Barokk og høyteknologi

Da vi ankom Paris natt til 14. juli, tok vi drosje til Eiffeltårnet. Naive som vi var, ble vi lurt på prisen, og skjønte etterpå at vi hadde betalt 100 franc for mye. Men det glemte vi fort. For vi så at lysprøvene ikke var over ennå. Hele Eiffeltårnet var lyssatt, lyskastere lyste også utover parken, og på de store hvite dukene i tårnet var det forskjellig grafikk.

Jeg hadde lest at Jarre koreograferte alle konsertene sine. Låt for låt tegnet han hvordan det visuelle skulle være i forhold til hvilken musikk som ble spilt, i tillegg til å skissere den teatralske delen av konserten på scenen. Ned til minste detalj. Nå så jeg glimt av det.

LES OM ALLE PLATENE: Jean-Michel Jarre på plate 1971-2011

En sentral inspirasjonskilde for Jarre var 1700- og 1800-tallets ideer om visualisering av musikk. Da ble musikk fremført i saler med store malerier på veggene, og Jarre brukte moderne virkemidler for å lage en høyteknologisk versjon av de gamle opera- og teaterkulissene. Han var fascinert av gratis gatekonserter og hadde som mål å skape sin egen form for gratis friluftskonserter hvor musikk og visuell kunst utfylte hverandre. Fellesnevneren var at lysshowet har en naturlig plass i forhold til musikken. De to hovedelementene var nøyaktig synkronisert med hverandre. Jarres konserter var skreddersydd for ett bestemt sted og ikke kunne gjentas et annet sted.

Symboltungt budskap

I 1993 ble Jarre utnevnt til UNESCO-ambassadør. «Concert for Tolerance» handlet om fred og toleranse, og var en videreføring av turneen «Europe in Concert» to år tidligere, da Jarre uttalte at «vi skal fungere som kulturelle kommandosoldater».

Delegasjonen fra Norge hadde ventet i 11 timer i Champ de Mars-parken da vi hørte tunge hjerteslag fra høyttalerne som stod på to lange rekker fra Eiffeltårnet til militærakademiet bak oss. Åtte F16-fly kom mot oss bak Eiffeltårnet og store tall var på lerretene. «Zero!», sa stemmen. Flyene hadde vært over oss og nå på vei over tårnet igjen. Sequencerbassen fra «Chronologie 6» drønnet utover parken. 1,2 millioner mennesker stod og klappet i takt.

Jarre spilte i en time og tre kvarter. Musikken var langt mer akustisk og rocka enn tidligere. Arabisk orkester under «Revolutions», blåserrekke på «Ethnicolor» og mannskor på «Industrial Revolution». I bandet var Frankrikes svar på Joe Satriani, Patrick Rondat på elgitar, Guy Delacroix på bassgitar, bassynth og elektrisk ståbass, Francis Rimbert og Dominque Perrier på synthesizer, Dominique Mahu på perkusjon og Laurent Faucheux på trommer. Jarre selv trakterte MIDI-programmerte keyboards og laserharpe, elektronisk trekkspill, megafon, lirekasse, synthesizere og sequencere. Rairai-guru Khaled sang under «Revolutions» og «Eldorado». Sopran Richard Cross sang under «Chronologie 3».

Budskapet denne kvelden var fullt av tung symbolikk. «I dream of peace» ble projisert på lerretene under «Souvenir of China», samtidig som massakren i Srebrenica. Melankolien ble forsterket med bilder av krigslidende barn og håpet om fred. To mennesker, den ene i en hvit drakt og den andre i svart, malte hverandre i henholdsvis svart og hvitt under «Industrial Revolution». Den mørke stemningen i musikken, en form for elektronisk prog, ble enda sterkere med svart-hvitt-symbolikken også i lyssettingen. Under finalepartiet «Industrial Revolution 3» ble først to menn som slåss, deretter mange hundre mennesker liggende ved siden av hverandre, og til slutt like mange kors vist på skjermene i Eiffeltårnet.

Jarre dannet skole med sine gigantkonserter. Han forente alle uttrykk – flere musikalske stilarter, lys, laser, fyrverkeri, video og grafikk, med arkitektur og landskap.

Dessverre kommer det sjelden frem i media, men konsertene til Jarre hadde et budskap. Fem år tidligere, også i Paris, spilte Jarre 14. juli i skyskraperbydelen La Defense. Konserten handlet om økologi og det multikulturelle samfunnet.

Jean-Michel Jarre – Calypso 2 (1990):

I 1986 lyste Jarre opp skyskraperne i Houston for å fortelle om menneskets drømmer og streben etter å forstå seg selv bedre, eksemplifisert ved romfart og USA som smeltedigel. Et gammelt TV-opptak av John F. Kennedy ble vist på en skyskraper. Han sa at amerikanerne ville reise til månen nettopp fordi det var vanskelig. De to Docklands-konsertene i 1988, «Destination Docklands», hadde temaer som kommunikasjon og menneskerettigheter med budskap om at mennesker måtte lære av historien og ikke glemme den.

LES ANMELDELSEN: Jean-Michel Jarre Oslo Konserthus 2008

Misforstått helhet

Etter en forrykende versjon av «Rendez-vous 4» var konserten over. Min drøm var gått i oppfyllelse. Jeg var helt omtåket av inntrykk. Vi gikk tilbake til hotellet. Jeg tror det tok to timer. Jeg husker det knapt. Dagen etter skulle det være signering i en av de store platebutikkene, Fnac. Delegasjonen fra Norge rakk jo ikke det. Vi skulle rekke ferga fra Fredrikshavn. De to bussjåførene hadde en kjøreplan og regnet på hvor mange timer turen ville ta. Stemningen i bussen var noe dyster.

Jeg var helt utslitt og lå som et Jesus-kors i midtgangen fra Belgia til Fredrikshavn. Da jeg kom hjem, hadde jeg kyssesyken. 16 år senere hilste Jean-Michel og jeg på hverandre, i Oslo Spektrum. Han signerte maxisingelen «Oxygene» fra 1989 (en nyinnspilling av signaturlåten «Oxygene 4» fra 1976, og det ble også laget en ny video, den med pingviner).

De siste 15 årene har Jarre hatt flere konserter med lysshow og fyrverkeri, men i en betydelig mindre skala enn skyskrapere og pyramider. I 2008 var han på en forsinket 30-årsjubileumsturné for «Oxygene», med blant annet konsert i Oslo Konserthus. For tredje gang siden konsertdebuten i Paris-operaen i 1971, fremførte Jarre en hel konsert uten noen form for lysshow (den andre gangen var en eksklusiv konsert i 2002). I årene 2009-2011 var Jarre på Europa-turné. Alle tre år innom Oslo. Mye av magien fra kvelden i Champ de Mars-parken var borte selv om Jarre hadde perfeksjonert alt av musikk og visuelle effekter.

Jarre kunne ikke fortsette med de gigantiske konsertene. 20 år og ti konserter var nok, det ble for dyrt og tok for lang tid å planlegge. Ingen av de ti gigantkonsertene ble arrangert av en konsertarrangør, men av Jarre selv. Finansieringen sørget han for gjennom sponsoravtaler med tv-selskaper, radiostasjoner, Swatch, UNESCO, NASA og flere andre store firmaer. Dette var lenge før strømming av musikk, og Jarre brukte mye av inntektene fra platesalg på neste gigantkonsert.

For utenforstående kan Jarres store friluftskonserter lett forbindes med mye fyrverkeri og millionpublikum, men Jarre dannet skole med sine gigantkonserter. Han forente alle uttrykk – flere musikalske stilarter, lys, laser, fyrverkeri, video og grafikk, med arkitektur og landskap. Jarre skapte et unikt, helhetlig uttrykk som ingen andre har vært i nærheten av.

14. juli for 20 år siden var en av de kveldene.

martin.aasen.wright@gmail.com

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s