Gammel traver i nye spor

Det hadde vært lettest å spille de gamle The Beatles-platene om igjen. Men så ble jeg utfordret til å høre på ny musikk. 

Påstand: Jo eldre jeg blir, desto vanskeligere er det å finne gleden i nye artister og band. Jeg orker ikke å lete, jeg synes det er mer behagelig å spille de kjente skivene enda en gang. Jeg er mett på ny musikk.

Fakta: Jeg har ikke sluttet å lete etter ny musikk, men det er sant at jeg må presse meg i større grad nå enn da jeg var i tenårene og i 20-årene. Det er vanskelig å like ny musikk og finne nye favoritter fordi jeg er kresen. Jeg liker ikke hva som helst.

Arcade Fire – Here Comes The Night Time (2013):

LES OGSÅ: Et liv i musikken

Slutt etter 33 år

Man slutter å oppdage ny musikk etter fylte 33 år, ifølge en undersøkelse gjengitt av nettstedet A.V. Club. Undersøkelsen er basert på svar fra amerikanske Spotify-brukere. Musikkinteresserte finner frem til artister og band som spilles sjelden på radio, og når de blir eldre, finner de tilbake til den favorittmusikken de hadde den gang de var unge og søkende.

Jeg kan kjenne meg igjen ved at det er mer fristende å spille de gamle favorittene om igjen istedenfor å bruke tid på å søke etter nye artister og band, sette seg ned å høre igjennom alt det ukjente (også det jeg ikke liker), og etter mange timer og uker kunne konkludere med at jeg har funnet en ny favoritt.

LES KOMMENTAREN: «Jeg hører ikke på musikk, jeg lytter»

Til tross for at sulten etter ny musikk var større i ungdomsårene og i 20-årene, ser listen min over nye favoritter (både ny og gammel årgang) etter mine fylte 33 år slik ut:

Rock/pop:

  • Wilco
  • Vampire Weekend
  • St.Vincent
  • TV On The Radio
  • Arcade Fire
  • Van der Graaf Generator
  • First Aid Kit

Jazz:

  • Terje Rypdal
  • Arild Andersen
  • Jan Garbarek
  • John Abercrombie
  • Ornette Coleman

Elektronisk:

  • Klaus Schulze
  • Laurie Anderson

Kraut:

  • Can
  • Neu
  • Ash Ra Tempel

Klassisk:

  • Gustav Mahler
  • Anton Bruckner

«High Fidelity»-nerding

Jeg hadde ikke klart å utforske så mye ny musikk alene. Jeg har fått god drahjelp fra min kamerat som er minst like musikkinteressert som jeg. Jeg hadde ikke sluttet å lete etter ny musikk da jeg ble 33, men det hadde vært et større tiltak å være alene om det. I seks år har vi utfordret hverandre til å oppdage ny musikk innen klassisk, jazz, elektronisk, kraut, rock og pop og gjenoppdage nye sider ved våre gamle favoritter. Det har blitt mange kvelder med lister og analyser.

RANGERING AV KONSERTER: «Jeg var så glad at jeg nesten grein»

Skal jeg få den samme interessen for artister og band av nyere dato, må de ha mye av den samme tyngden som mine gamle favoritter har. Band som Coldplay og Travis blir for lettvinte og forutsigbare for meg. Og Muse er det jo mange som hører på. Dem om det.

For noen uker siden ble jeg utfordret av min kamerat til å presentere den beste platen innen rock/pop etter tusenårsskiftet og frem til i dag, samt spille låter fra de andre aktuelle skivene som ikke endte opp som den beste. Dette er nerding på doktorgradsnivå, og kunne sikkert passet inn i filmen «High Fidelity».

Jeg lyttet meg frem til:

  • Beste album 2000-2015: Radiohead «Kid A» (2000).
  • Utdrag fra: Wilco «The Whole Love» (2011), Arcade Fire «Reflektor» (2013) og Peter Gabriel «Up» (2002).

Andre plater som ble vurdert var «The Next Day» (2013) med David Bowie, «Everything That Happens Will Happen Today» (2008) med David Byrne & Brian Eno, «Surprise» (2006) med Paul Simon (i samarbeid med Brian Eno) og «Modern Vampires Of The City» (2013) med Vampire Weekend.

Radiohead var et av mange engelske band som platedebuterte på midten av 1990-tallet («Pablo Honey» i 1993), og fikk sitt kunstneriske og kommersielle gjennombrudd med «OK Computer» i 1997. (Fun fact: Bandet ble dannet i 1985 og oppkalt etter en sang av Talking Heads). På 2000-tallet ble musikken enda mer eksperimentell og sær, en retning som har skapt debatt blant fansen. «Kid A» er langt særere enn publikumsfavoritten «OK Computer», og er et album som vokser over tid. Da kommer nyansene frem. Overgangene. Melodilinjene som ligger skjult under overflaten. Alle referansene til kraut, psykedelia, Pink Floyd og elektronisk musikk. Det er vanskelig å trekke frem én favorittlåt, for «Kid A» er et album som må spilles i sin helhet. «Kid A» er som en krysning mellom skranglete garasjerock og futuristiske elektroniske lydlandskaper.

Amerikanske Wilco ble dannet i kjølvannet av Uncle Tupelo, og reiser i 2015 på en 20-årsjubileumsturné. I den første perioden frem til arbeidet med «Yankee Hotel Foxtrot» (2002), gikk Jeff Tweedy i tospann med Jay Bennett. Fra «Yankee Hotel Foxtrot» og frem til bandets beste album, «The Whole Love» ni år senere har Jeff Tweedy hentet inspirasjon fra nær sagt alle sjangre, og Wilco fremstår sammen med Radiohead som det viktigste bandet de siste 20 år. Wilco ser jeg på som det beste hybrid-bandet. Wilco blander alt – country, Paul Simon, The Beatles, kraut, Neil Young, støyrock. Lydbildet er organisk og utfordrende. Sjangerblandingen er stramt arrangert.

Arcade Fire er min nyeste oppdagelse, og mitt ferskeste favorittband. En herlig blanding av Bowie, barokk, rock, new wave og elektronisk musikk. Det canadiske bandet startet som Win Butlers prosjekt i 2001, før det ble til et band som platedebuterte med «Funeral» (2004). Året etter gikk gruppen fra små kjellerlokaler til store festivaler. David Bowie har flere ganger anerkjent Arcade Fire, senest under innspillingen av «Reflektor». Etter at Bowie hadde gitt ut albumet «The Next Day», kom han innom studioet til Arcade Fire i New York og hørte hva bandet jobbet med. Arcade Fire mikset sangen «Reflektor». Bowie tilbød seg først å bidra på sangen, men likte den såpass godt at han truet Arcade Fire med å spille inn låten selv hvis de ikke kjappet seg. Arcade Fire foreslo heller at han koret med. Bowie gjorde det.

Radiohead, Arcade Fire og Wilco er band jeg godt kan like fordi de tvinger meg til å lytte. Jeg kan ikke sette på musikken i bakgrunnen. Da blir jeg ukonsentrert om alt annet enn musikken. Dette er musikk som er tilgjengelig og utilgjengelig til samme tid. Musikken har flere lag som kommer frem mer og mer etter flere gjennomlyttinger.

LES KOMMENTAREN: Inn i min elektroniske hjerne

Platebutikk og anmeldelser

Da jeg jobbet i platebutikk på slutten av 1990-tallet (jeg var 21-22 år), var jeg mest opptatt av å finne nye jazzskiver. Jeg leste en murstein av en bok om jazzens historie og spilte John Coltrane i butikken. Jeg oppdaget Freddie Hubbard og Milt Jackson. Av rock og pop var det lite som fenget meg. Oasis forsøkte å bli mer komplekse med albumet «Be Here Now». Jeg gjespet meg gjennom skiva. Låtene var kjedelige og lydbildet grøtete.

Da jeg tok frem Radioheads «OK Computer», stod tiden stille. Dessverre skulle de fleste kundene ha Celine Dion og M People.

LES OGSÅ: Martins musikkår 2014

For snart ti år siden begynte jeg å anmelde plater og skrive analyser på frivillig basis for nettstedet Musiq.no, som la hovedvekten på uetablerte, ukjente band og artister. Jeg må innrømme at jeg knapt husker hva alle artistene og bandene jeg skrev om het. Det er kun tre navn som utmerker seg: det danske jazzfusion-bandet Taylor’s Universe, det svenske progrock-bandet Gösta Berlings Saga og den engelske jazzmusikeren Soweto Kinch. Først- og sistnevnte var ikke uetablerte, men langt i fra å være kjent for det store publikum. Etter to år som skribent for nettstedet takket jeg for meg. Fire år senere, i 2011, ble Musiq.no lagt ned.

Jeg ville tilbake til musikken jeg kjente godt til, og som jeg visste at jeg likte. Nå er vel ikke jeg den som hele tiden er oppdatert på det siste og det nyeste av musikk. Jeg har mer enn nok med å fordype meg i eldre musikk, ofte ved å gå dypere inn i musikken jeg allerede liker. For eksempel har jeg de siste fem årene lyttet mye på Peter Gabriel og Paul Simon, to artister jeg oppdaget på videregående, men som jeg aldri tok på alvor før i voksen alder.

Peter Gabriels «Up» (2002) og Paul Simons «Surprise» (2006) viser at de fortsatt er sultne, de kan fortsatt eksperimentere uten å glemme sine musikalske røtter.

Forutinntatt skepsis

Det var så mye lettere før og jeg hadde så mye mer tid. Jeg forsvant inn i den drømmende musikken til Jean-Michel Jarre i 12-13-årsalderen og ble der i cirka ti år. Jeg spilte nesten i hjel Frank Zappa-platene til broren min da jeg gikk på videregående før jeg løp i platebutikken, og kjøpte inn en større bunke til meg selv.

LES KOMMENTAREN: Jean-Michel Jarres banale genialitet

Sommeren 2009, like etter at jeg fylte 33, introduserte min musikkamerat meg for Wilco. Det var lørdag kveld, og vi hadde avtalt å spille skiver. Han satte på «Hell Is Chrome» fra «A Ghost Is Born» (2004). Jeg avfeide musikken få sekunder etter at Jeff Tweedy hadde spilt en sår solo på elgitaren.

– Dette er ikke noe for meg. Sett på noe annet, a! konstaterte jeg.

Vi spilte Miles Davis istedenfor. Noen måneder senere ble jeg med min kamerat til København for å høre Wilco spille i Det Kongelige Teater. Jeg lot meg overtale. Siden den gang har jeg vært fan. Hva som skyldtes den forutinntatte skepsisen, vet jeg ikke. Mulig jeg var lei av rock og ny musikk, og ikke orket å slite meg igjennom timer med lytting for å være sikker på at jeg hadde gitt musikken en sjanse.

For god musikk krever tålmodighet fra lytteren.

martin.aasen.wright@gmail.com

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s