«Jeg var så glad at jeg nesten grein»

Lister er gøy. Etter mer enn 200 konserter kommer en rangering over de beste og de dårligste konsertene, og de mest minnerike øyeblikkene.

Jeg går ikke frivillig på noe jeg vet er dårlig, men noen ganger er det på sin plass å be gamle helter om å pensjonere seg. Andre skulle ikke ha stått på en scene i det hele tatt. Enkelte konserter har jeg vært på som konsertanmelder, og da kan alt skje.

Jean-Michel Jarre: Chronologie 6 (1995):

10 konserter på bunn:

  1. Ida Maria, Hvalstrandfestivalen, Asker, 2014
    Finn opp kruttet, Ida Maria
  2. Joe Bonamassa, Sentrum Scene, 2011
    Gitarronking krever sjel
  3. Tangerine Dream, Admiralpalast Theater (Berlin), 2014
    New age-piss fra Tangerine Dream
  4. Alphaville, Hvalstrandfestivalen, 2014
    Pensjoner dere, Alphaville
  5. Morten Harket, Hvalstrandfestivalen, 2014
    Tafatt Morten Harket på hjemmebane
  6. Steve Hackett, Sentrum Scene, 2014
    Genesis på karaokescenen
  7. Ringo Starr & His All-Starr Band, Norwegian Wood, 2011
    Ringo med museumsband av P4-helter
  8. Lenny Kravitz, Norwegian Wood, 2012
    Oppblåst kopist
  9. Travis, Norwegian Wood, 2007
    Intetsigende Travis
  10. U2, Valle Hovin, 1997
    Feilslått U2-gigantomi

Ida Maria, Alphaville og Morten Harket anmeldte jeg for Budstikka. De syv andre konsertene var jeg på som privatperson.

10 konserter på topp:

  1. Paul Simon, Oslo Spektrum, 2012
    Evigaktuelle «Graceland»
  2. David Bowie, Norwegian Wood, 2004
    Bowies triumfferd
  3. Ornette Coleman, Oslo Jazzfestival, 2010
    Styggvakker frijazz i Operaen
  4. Terje Rypdal, Rockefeller, 2011
    Sjefsulven i særklasse
  5. Paul McCartney, Parken (København), 2003
    Intimkonsert for 47.000
  6. Wilco, Sentrum Scene, 2012
    Komplett Wilco 
  7. David Byrne, Sentrum Scene, 2009
    Stilsikker og leken David Byrne
  8. Peter Gabriel, O2 World (Berlin), 2013
    Mesterlig Peter Gabriel i Berlin
  9. Arild Andersen, Kalkmølla kulturstasjon, 2011
    Arild og bassen og 100 mennesker
  10. Mark Knopfler, Oslo Spektrum, 2005
    Knallkonsert fra musikkens mann

Denne listen var vanskelig. Mange konserter var aktuelle. Ingen nevnt, ingen glemt.

10 magiske konsertøyeblikk (i kronologisk rekkefølge):

Eric Clapton «Five Long Years», Oslo Spektrum 1995
Mange kom nok for å høre «Tears In Heaven» og «Layla». «Unplugged» var fortsatt ferskvare og Eric Clapton fikk mange nye fans. Clapton spilte bare blues denne kvelden – og det til det fulle. Jeg ble lamslått av konserten, og selve høydepunktet kom under Eddie Boyds «Five Long Years». Clapton måtte ta seg en pause og la bandet overta. Han datt ned i en stol og så sliten ut, men så reiste han seg og spilte som en gud igjen.
LES ANMELDELSEN: Claptons blueshyllest

Jean-Michel Jarre «Chronologie 6», Eiffeltårnet 1995
Helt siden jeg så NRK-programmet «Jean-Michel Jarre i egne øyne» sommeren 1989, med utdrag fra konsertene i Londons regnfulle Docklands høsten før, var jeg fast bestemt på å oppleve en av de sagnomsuste utendørskonsertene. 14. juli 1995 stod jeg ved Eiffeltårnet og så F16-fly i formasjon mot den verdenskjente bygningen og Champ de Mars-parken, synkront med tunge hjerteslag og nedtelling på fransk. På «zero» gikk flyene over Eiffeltårnet igjen, og sequencerbassen til «Chronologie 6» fløt utover 1,2 millioner mennesker i parken. Jeg var så glad at jeg nesten grein.
LES ANMELDELSEN: Jarres toleranse ved Eiffeltårnet

Øystein Sunde «Saga om Harald Jordfreser», Dizzie Showteater 1995
Jeg hadde sett flere av tv-konsertene, hadde (nesten) spilt i hjel «40 beste», og kunne de fleste sangene utenat. Konserten på Dizzie var en herlig blanding av revy, konsert og alvor. Øystein Sunde er en ordkunstner, en skarp humorist og en genial gitarist. Jeg lo så det gjorde vondt i magen da jeg hørte første runde med Harald Jordfreser.
LES ANMELDELSEN: Sundes geniale skråblikk

Paul McCartney «Band On The Run», Parken (København) 2003
Midtveis i konserten der alle sang med på bortimot alle sangene, hørtes introen til «Band On The Run». I det Paul McCartney var ferdig med «if we ever get out of here»-verset, åpnet ikke bare låten seg, men hele Parken. 47.000 mennesker jublet så høyt at jeg nærmest kjente drønnet i ryggen. Resten av konserten er noe vag for meg, jeg var i en form for transe.
LES ANMELDELSEN: Intimkonsert for 47.000

David Bowie «Heroes», Norwegian Wood 2004
Bowie åpnet bra, fikk et sukkertøy i øyet og ble forbanna. Heldigvis fortsatte han. Og den store seieren kom med «Heroes». Det føltes som om Bowie ikke bare vant denne kvelden, men fikk også understreket en gang for alle hvilken enorm betydning han har i musikkhistorien. Alt i løpet av seks minutter.
LES ANMELDELSEN: Bowies triumfferd

Mark Knopfler «Why Aye Man», Oslo Spektrum 2005
Jubelen stod i taket før konserten hadde begynt. Da bandet innledet «Why Aye Man», kom Knopfler ruslende rolig inn med armen i været. Allerede her hadde han vunnet Spektrum. Bare ved å være seg selv. Mark Knopfler hadde ikke rørt strengene ennå en gang.
LES ANMELDELSEN: Knallkonsert fra musikkens mann

Steve Winwood & Eric Clapton «Gimme Some Lovin’», O2 World (Berlin) 2010
Visst var Eric Clapton god, men det var Steve Winwood som lå et hestehode foran. Det bekreftet han under «Gimme Some Lovin’». Bassen og orgelet smalt i brystet mitt. Jeg var helt satt ut av begeistring.
LES ANMELDELSEN: Clapton trenger Winwood

Wilco «One Sunday Morning», Sentrum Scene 2012
Før konserten hørte vi den vanlige småpraten, hørte summingen og plastølglass som ble tråkket på. Jubelen var stor da bandet entret scenen. I det samme sekund de første gitartonene til «One Sunday Morning» hørtes, var det helt stille. Jeg kunne høre at folk pustet. 
LES ANMELDELSEN: Komplett Wilco

Paul Simon «Diamonds On The Soles Of Her Shoes», Oslo Spektrum 2012
Konserten hadde vært ganske så god så langt. Ingen tvil om det. Men da det originale «Graceland»-bandet svingte i gang «Diamonds On The Soles Of Her Shoes», var jeg solgt. Hele Spektrum rullet i rytmer og livsglede.
LES ANMELDELSEN: Evigaktuelle «Graceland»

Peter Gabriel «Digging In The Dirt», O2 World (Berlin) 2013
Det er jo alvorlig det Peter Gabriel synger om i «Digging In The Dirt», et bittert samlivsbrudd. I Berlin trakk han oss inn i lidelsen, og vi ble der. Med et bunnsolid band med sans for detaljer og et kraftfullt og minimalistisk lysshow var Gabriel i sitt ess. Vi var 20.000 stykker som sang med. Magisk.
LES ANMELDELSEN: Mesterlig Peter Gabriel i Berlin

Det er flest gamle helter jeg har hørt på. Likevel mener jeg at det er de gamle heltene som står seg (min bedømmelse etter mange timer foran hifi-anlegget).

Jeg skulle gjerne ha vært på flere konserter med nye, store band, men må innrømme at jeg noen ganger er for treg. Wilco har vært en berikende oppdagelse. Jeg skulle ha hørt Radiohead på konsert. Vampire Weekend avlyste dessverre konserten i Oslo Spektrum i 2013 som jeg hadde billett til.

Neste beste og dårligste konserter-liste kommer om 20 år. Vi høres!

martin.aasen.wright@gmail.com

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s