KONSERTANMELDELSE: New age-piss fra Tangerine Dream

På 1970-tallet definerte Tangerine Dream den elektroniske musikken. I dag har gruppen falt ned på Secret Gardens nivå.

GJENNOMBRUDD: Jepp, Edgar, dette var tider,det.
GJENNOMBRUDD: Jepp, Edgar, dette var tider, det. Foto: Martin Aasen Wright

Dette er noe av det verste jeg har hørt. At folk reiste seg på slutten for å hylle grunnlegger Edgar Froeses Tangerine Dream, forstår jeg ikke. Reisekameraten min sovnet under andre akt. Jeg satt da i helt andre tanker.

Legendariske Tangerine Dream fra Berlin spilte i hjembyen. Konserten i Admiralpalast Theater nådde aldri et klimaks.

LES OGSÅ: Inn i min elektroniske hjerne

Ingen store forventninger

Faktisk gledet jeg meg ikke altfor mye til denne konserten heller. Jeg møtte opp mest for å ha krysset av i boka at jeg har sett Edgar Froese i levende live. For han er en legende i elektronisk musikk. Men det er lenge siden Tangerine Dreams plater var gode og toneangivende. Minst 30 år siden.

Gruppen som for 40 år siden ga ut Phaedra, albumet som skulle gi Tangerine Dream en viss kommersiell suksess, er for tiden på sin avskjedsturné. Jeg forventet å høre hele albumet i sin helhet. Det gadd ikke Edgar Froese å gi meg. I stedet fikk jeg mange låter fra nyere plater – jeg hørte ikke forskjell, og et par låter fra det fabelaktige konsertalbumet Poland. Et uttrag fra Phaedra unnet gode, gamle Edgar oss, der han satt med en stor cowboyhatt på hodet og så konsekvent ned på instrumentene. Vi fikk også en smaksprøve fra Logos.

Lysshowet var minimalistisk. Greit nok. Men jeg ble lei av å se den stort-sett-samme grafikken på skjermen bak scenen. Stod showet i stil med musikken?

LES OGSÅ: Berlin på 1-2-3: Tangerine Dream, David Bowie og Berlin-filharmonien

Danskebåten

Det er nok av gamle helter som lever på sitt gode navn. Ingen nevnt, ingen glemt. Da Tangerine Dream sammen med Jean-Michel Jarre satte standarden på 70-tallet for analog, elektronisk lyd, er Froeses prosjekt anno 2014 digital, elektronisk lyd som best hører hjemme i dansebaren på danskebåten.

LES OGSÅ: Da Jean-Michel Jarre og Tangerine Dream krysset hverandre

Lydbildet var det samme hele veien. Like sterilt og pregløst. Jeg hørte ingen nerve. Ingen. Det som var i nærheten av nerve er fiolin-gnukkingen til Hoshiko Yamane. Det ble toppet med saftige saksofonsoloer av Linda Spa. Virkelig vakkert. Å høre Logos med saksonfonekko ødelegger stemningen.

Det eneste som imponerte, var gitarspillet til Edgar Froese. Han er ikke særlig anerkjent som gitarist, men han er verdt en lytt. Ikke bluesbasert, nei. Froese er opptatt av klangbilder. Da våknet jeg. Til og med reisekameraten til venstre konsentrerte seg da.

Kjære Edgar Froese, din tid er over. Natta.

martin.aasen.wright@gmail.com

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s