KONSERTANMELDELSE: Trollbundet av Berlin-filharmonien

For første gang hørte jeg Berlin-harmonien. Definitivt ikke siste gang.

KARAJAN: Like før konsertstart i salen som Karajan ville ha.
KARAJAN: Like før konsertstart i salen som Karajan ville ha. Foto: Martin Aasen Wright

Da jeg likevel var i Berlin for å gå på David Bowie-utstillingen og Tangerine Dream-konsert, måtte jeg se på konsertprogrammet til Berlin-filharmonien. Min reisekamerat og jeg fikk høre en konsert i to avdelinger: først fiolinist Hilary Hahn fremføre Henri Vieuxtemps’ fjerde konsert for fiolin og orkester i d-moll, deretter Tschaikowskys mest avantgardistiske symfoni, Manfred-symfonien.

Fersking i filharmonien

Mitt nye prosjekt er klassisk musikk. Siden jeg var 12, har jeg hørt på elektronisk musikk, jazz, rock, pop, progrock, kraut, country, blues og viser. Før jeg fant min gode plass (jeg går etter akustikken), hadde jeg hverken hørt Viextemps’ konsert eller Tschaikowkys symfoni. Jeg skjerpet konsentrasjonen. Jeg var klar.

LES OGSÅ: Berlin på 1-2-3: Tangerine Dream, David Bowie og Berlin-filharmonien

Bare det å sitte i Berlin-filharmonien er en stor nok opplevelse. For et syn. Det var jo filharmoniens tidligere dirigent Herbert von Karajan som insisterte på et nytt konserthus med god nok akustikk. Hvordan går det i Oslo, forresten?

Interiøret var en herlig blanding av gammelt og ærverdig og avantgardistisk og minimalistisk. Nok om interiøret, det var bare en observasjon jeg gjorde der jeg satt med et smil om munnen og sommerfugler i magen.

LES OGSÅ: Beethoven + Mahler, Oslo Konserthus, 2013

LES OGSÅ: Bernstein + Mahler, Oslo Konserthus, 2011

Muttersk råhet

Amerikanske Hilary Hahn (31) har allerede vunnet to Grammy-priser. Hun spiller med flere av de mest anerkjente orkestrene i verden. I 2010/2011 holdt hun 56 konserter på fire kontinenter.

Sammen med Berlin-filharmonien spilte hun med en råhet som fikk meg til å tenke på Anne-Sophie Mutter. Hahns spill hadde sterke kontraster – fra virkelig sårt til voldsomme temposkifter og brå overganger til det støyende. Musikken var svart/hvitt med elegant dynamikk. Det er slik musikk jeg liker. Musikk som gir meg mye, ikke alt, og som utfordrer meg. Tøyer grensene mine.

Hilary Hahn hadde melodiøse partier som hun brøt av med et nærmest infernalsk fiolinspill, der klanger var viktigst.

Etter konserten stormet jeg inn i CD-butikken og plukket med meg et par plater.

Avantgardistisk romantikk

I 1885 skrev Tchaikovsky symfonien basert på Lord Byrons dikt Manfred (utgitt 1817). Diktet spilte på overnaturlige evner og myten om Orpheus. Tchaikovskys symfoni i fire satser er sjelden fremført. Dette er hans første programsymfoni med mer enn én sats.

Orkesteret var nå fulltallig i Berlin. Manfred-symfonien er sentrert rundt motsetningene mellom det avantgardistiske og kaotiske og det romantiske og melodiøse. Repetisjonene av åpningstemaet vever musikken sammen. Der jeg satt 20 meter fra scenen, hørte jeg alle detaljene. Nyansene i overgangene. Dynamikken. Jeg levde meg fullstendig inn i dramatikken og all motstanden.

Det var rett og slett en fryd å høre Berlin-filharmonien dirigert av Tugan Sokhiev. Intet mindre.

martin.aasen.wright@gmail.com

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s