Da The Beatles fanget en syv år gammel gutt

Dette er historien om tidenes viktigste band som møtte en undrende liten gutt.

Jeg skal ikke gi deg fakta om hvem som skrev hva, eller hva gutta sa til hverandre i studio, det kan du lese i bøkene til Mark Lewisohn eller se i dokumentarfilmen The Beatles Anthology. La oss gå tilbake til Huseby skole i Oslo, 1984. Jeg står på en trampoline.

Jeg er åtte år og går i andre klasse. Vi er fire lekekamerater fra klassen som leker at vi spiller i et band. Kassetten The Beatles Greatest Hits spilles av på den grå Sanyo-radioen på kjøkkenbenken. Ingen kan spille, men jeg har blikket bestemt rettet fremover. Det er der publikum er. Innbiller jeg meg.

Noen måneder før hadde jeg ved en tilfeldighet sett i vinylsamlingen til mine foreldre. Jeg fant LP-en med The Beatles A Collection Of Oldies…But Goldies. Fargene på omslaget gjorde meg nysgjerrig. Melodiene og vokalharmoniene fanget meg. Syv år gammel. For alltid har The Beatles vært det viktigste og største bandet for meg.

The Beatles – Ed Sullivan Show (1964):

Denne helgen er det stort jubileum for The Beatles og fansen. 7. februar 1964 landet John, Paul, George og Ringo på JFK-flyplassen i New York, USA. To dager senere, 50 år søndag 9.februar, gjorde The Beatles sitt store og historisk avgjørende gjennombrudd i USA ved å opptre i det populære TV-underholdningsprogrammet Ed Sullivan Show. TV-sendingen hadde 73 millioner seere.

Står sammen

The Beatles’ innflytelse på pop og rock, melodi og tekst, og i tillegg bruk av platestudio, PR, turnévirksomhet, klær, hårfrisyrer og ungdomskultur og –identitet, er det skrevet nok om. Enten man liker The Beatles eller ikke, en ny tidsregning starter utvilsomt med The Beatles’ debutplate Please Please Me i 1963.

I 1983 skjønte ikke jeg alt dette. Jeg bare likte sangene. Jeg likte den hese og kule stemmen til John Lennon og de fine melodiene til Paul McCartney. Brødrene mine fortalte meg at Lennon ble drept utenfor sitt hjem.

Musikkvideoen til Paul McCartneys We All Stand Together ble vist på NRK. Jeg satt konsentrert i sofaen. Fem år senere kom en kamerat fra fotballaget med den nyeste kassetten til Paul McCartney, Flowers In The Dirt. Jeg tok den opp, på Maxell XL-II-S 90, inntil jeg fikk kjøpekassetten i julegave. Radio- og kassettspilleren fra Fisher i min IKEA-hylle stod aldri kald. Melodiene og harmoniene holdt meg våken til langt på natt.

På samme tid hadde broren min kjøpt Traveling Wilburys Volume One på vinyl. George Harrison pirret ved en helt annen side i meg. Evnen til å nyte øyeblikket og det å reflektere. Nå var det ikke så mye av den musikken da George spilte med Bob Dylan, Jeff Lynne, Tom Petty og Roy Orbison, men Wilburys var helt klart en døråpner.

En ung tenåring fant sin undrende tvillingsjel.

The Beatles for nye generasjoner

Paul McCartney brukte hele 1970-tallet og gruppen Wings til å distansere seg fra The Beatles. Bevise overfor fansen og alle kritikerne at han klarte seg godt uten John Lennon. Paul kom med mange perler på 70-tallet, spør du meg. Jeg nølte ikke da boksen Wings Over America og Blue-Ray-en Rockshow ble utgitt. Slikt bare kjøper man.

Ram (1971) er Pauls beste plate etter The Beatles, og han var langt mer sulten og søkende enn John gjennom hele 70-tallet selv om ikke alt var like bra.

I 1991 viste NRK McCartneys Unplugged-konsert. Jeg tok den opp på mono-VHS. Videospilleren fra Hitachi leste kun mono. Jeg har faktisk opptaket ennå. Trygt arkivert.

Jeg var for ung til å gå på verdensturnépremieren i Drammenshallen, 26. september 1989, på datoen 20 år etter at The Beatles’ siste album innspilt, ble utgitt, Abbey Road. Paul avsluttet konserten med medleyen Golden Slumbers/Carry That Weight/The End fra den nevnte Beatles-platen. For meg var avisutklippet fra Dagbladet med bilde av Paul og korte biografiske fakta den store starten på min Beatles-reise.

Paul McCartney – Golden Slumbers/Carry That Weight/The End (live, 1989/1990):

For Paul McCartney var Get Back-turneen starten på en erkjennelse av seg selv som et populærmusikalsk ikon, en status som gjennom Pauls fremferd som 71-åring (snart 72) kan diskuteres.

Mitt forhold til Paul McCartney er et typisk «elsk/hat». Han er en genial låtskriver, på sitt beste er han best, men ujevnhetene og utålmodigheten irriterer meg. Hadde Paul McCartney hatt mer is i magen, ville han ha vært en mye mer betydningsfull låtskriver enn han blir ansett som i dag. Når det er sagt, skal ikke hans søken etter nye musikalske uttrykk undervurderes heller. Det er ikke alle som i en alder av 66 år gir uten plate som Electric Arguments, der støyrock, pop og elektronisk forenes på naturlig vis. Jeg vet om tre andre som kunne utfordre ham: Paul Simon, David Byrne og David Bowie. For øvrig sitter Sir Paul trygt.

Livets lyrikk

Før jeg begynte på denne artikkelen, hentet jeg frem LP-en der alt begynte, A Collection Of Oldies…But Goldies. Nøt From Me To You uten munnspillet i begynnelsen, fordi det i den nye miksingen i stereo, det opprinnelige opptaket var i mono, ble glemt av George Martin og Geoff Emerick.

I 1994 kjøpte jeg John Lennons Imagine. Jeg hadde allerede kommet godt i gang med å kjøpe inn The Beatles komplett på CD. Månedslønnen som avisbud i Aftenposten gikk i CD-er, LP-er, VHS-er og opptakskassetter fra Maxell, og snart et hifi-anlegg. Fisher havnet på hytta.

I begynnelsen var jeg mest opptatt av lydbildet til The Beatles. Hvordan de eksperimenterte med vokalharmonier og instrumentering, senere bruk av studio. Jeg hadde oppdaget Jean-Michel Jarre og elektronisk musikk, og kastet meg over Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band. Jeg reagerte på at Strawberry Fields Forever ikke var på skiva, fordi det var på den sangen Paul McCartney spilte Mellotron, et instrument som kan betraktes som en synthesizer før den faktiske synthesizer.

Så stoppet jeg opp ved teksten i Strawberry Fields Forever.

Living is easy with eyes closed

Misunderstanding all you see

Jeg tok t-banen til Grønland platebar og kjøpte Imagine. «Gimme some truth», sang John. «Jeg er fan», svarte jeg. 18 år hadde jeg rukket å bli.

The Beatles – Strawberry Fields Forever (1967):

Kom tilbake igjen

Jeg gikk bare lei. Jeg hørte Frank Zappa. Jeg hørte jazz. Elektronisk og klassisk. The Beatles ble glemt i beste sendetid på NRK. Jeg løp etter jentene. The Beatles Anthology så jeg først på DVD i 2003. Men da så jeg hele serien (inkludert alt bonusinnhold) på 11 timer tre ganger i løpet av ett år.

Etter intensiv lytting på Beatles og solo-Beatles frem til 1995, ble det brått slutt. Jeg bare trakk på skuldrene da Paul kom ut med Flaming Pie i 1997 selv om jeg jobbet i platebutikk. Riktignok følte jeg meg indignert av Dagbladets slakt og terningkast to. Kulturavisen.

I 2001 vendte jeg tilbake igjen. Meldte meg inn i Norwegian Wood, den norske Beatles-klubben, og fant gleden av å møte likesinnede. Fine folk som intuitivt skjønte hva jeg skulle si før jeg hadde fullført setningen.

– Kjøpte du Paul Is Live?

Hverdagspoesi og direkte poesi

Jeg har vært på tre konserter med Paul McCartney (1993, 2003 og 2004) og én med Ringo Starr (2011).

LES OM ALLE KONSERTENE:

Paul McCartney – The New World Tour (Oslo Spektrum, 1993)

Paul McCartney – Back In The World (Parken, København, 2003)

Paul McCartney – 04 Summer Tour (Valle Hovin, Oslo, 2004)

Ringo Starr & His All Starr Band (Norwegian Wood, Oslo, 2011)

I dag vurderer jeg det slik at Frank Zappas sønn, Dweezil Zappa, og Paul McCartney faktisk har hver sin rolle, innen hver sin retning i musikken, og på hver sin måte som likevel har mye av det samme ved seg: forvalte en musikkarv.

McCartney kan oppfattes som krampaktig, men så har han også måtte tåle mye ufortjent kritikk etter The Beatles. Jeg støtter meg til dem som hevder at hvis Paul McCartney hadde blitt drept i 1980 istedenfor John Lennon, ville Paul ha hatt en større musikkhistorisk betydning i dag.

Ja, John skrev stort sett bedre tekster. Han var mer poetisk – mer utstrakt bruk av dobbeltbetydninger og metaforer, og samtidig direkte. John Lennon og Paul Simon har således en del til felles.

Paul McCartney er undervurdert som tekstforfatter. En annen skrivestil. Paul er historiefortelleren om hverdagslivet (hør på Fixing A Hole og Eleanor Rigby). De små detaljene, ikke de eksistensielle spørsmålene. Men så kunne han også skrive den tidløse poesien.

Suddenly, I’m not half the man I used to be

There’s a shadow hanging over me

Oh, yesterday came suddenly

30 år med 50

TV-dokumentaren The First U.S. Visit er en nær, personlig og ærlig dokumentar om The Beatles’ første besøk i USA i 1964. For 50 år siden. Gutta fniser på hotellrommet. Blir intervjuet på radio. Fleiper med hverandre. Verden ligger for dem, livet ligger bak dem.

Det er en kjent sak at en vesentlig årsak til bruddet er at de fire medlemmene i The Beatles vokste fra hverandre, både personlig og musikalsk. Fordi The Beatles gikk hver for seg mens de var på topp, står de igjen som tidenes mest betydningsfulle band.

30 år etter at jeg ble fanget er The Beatles fortsatt det største bandet i mitt liv.

martin.aasen.wright@gmail.com

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s