Inn i min elektroniske hjerne

Elektronisk musikk er mer kompromissløs enn rock og har derfor betydd mest for min musikkforståelse. Grunnlaget for sjangeren er Luigi Russolos bok Art of Noise fra 1913.

Jeg er ikke av den oppfatning av at «musikk må spilles av levende mennesker». Det er ikke den tekniske fremførelsen som for meg er mest avgjørende for om jeg mener musikken er bra eller ikke. Det er hjernen bak musikken.

For å ha det sagt med en gang; jeg skjønner argumentet om at musikk blir kunstig og fremførelsen uekte hvis musikeren (eller utøveren?) ikke gjør stort annet enn å trykke på noen knapper. Men det er bare det at elektronisk musikk er så mye mer enn knapper.

Elektronisk musikk fra 1968 og utover med Tangerine Dream, Klaus Schulze, Cluster og Jean-Michel Jarre er nært beslektet med klassisk musikk og abstrakt malerkunst. Der klassisk musikk har vært av vesentlig betydning når det gjelder harmoni og melodi i elektronisk musikk, har de elektroniske pionerne blitt inspirert av maleriets laginndeling og fargenyanser under komponering av abstrakte og meditative lydbilder.

Tangerine Dream – Ricochet part 1 (1975):

Noen av mine største og mest minneverdige konsertopplevelser har vært med elektronisk musikk. Cluster på Høvikodden, Jean-Michel Jarre ved Eiffeltårnet, Kraftwerk på Sentrum Scene.

Personlig jubileum

Det er et lite jubileum på gang. For 25 år siden oppdaget jeg Grønland platebar (over t-banestasjonen) og Jean-Michel Jarre på vinyl, like lenge som ambient house-guruene fra 1990-tallet, The Orb, har vært aktive (med Alex Paterson som drivkraft). I mai drar jeg til Edgar Froeses Berlin og hans avskjed med hjertebarnet Tangerine Dream og 40-årsjubilanten Phaedra.

Min vei gjennom den elektroniske musikk har vært stykkevis og delt, men det koker ned til at rock aldri helt har vært min greie, til tross for at jeg har vært på flere konserter og har betydelig flere plater med rock enn elektronisk. Elektronisk musikk er bare mer spennende og utfordrende. Og den har lært meg å sette pris på eksperimentell jazz og moderne klassisk musikk.

Før vi tar turen inn i min elektroniske hjerne, ser vi på historien. Elektronisk startet hverken med Tangerine Dream eller Kraftwerk. Historien er omtrent like lang som jazzens. Det begynte med en bok for over 100 år siden.

Noen favorittplater.
ELEKTRONISK LYD: Noen favorittplater. Foto: Martin Aasen Wright

LES ANALYSEN: Da Jean-Michel Jarre og Tangerine Dream krysset hverandre

Instrumentbyggernes lyd

I 1913 ga den italienske komponisten og maleren Luigi Russolo (1885-1947), en av futurismens grunnleggere, ut boken Art of Noise. Russolo argumenterer i boken for at øret er blitt tilvendt industriell støy, og bruker det som grunnlag for å beskrive hvordan mennesket vil oppfatte elektronisk lyd i fremtiden.

Russolo anses derfor som den filosofiske grunnleggeren til elektronisk musikk. Hans visjoner har hatt særlig betydning for den elektroniske musikken som kom på 1960- og 70-tallet. Russolo var også instrumentbygger og konstruerte intonarumori, et instrument som skulle produsere støy.

Elektronisk musikk er bare mer spennende og utfordrende. Og den har lært meg å sette pris på eksperimentell jazz og moderne klassisk musikk

En annen sentral instrumentbygger var russeren Léon Theremin (1896-1993). I 1920 utviklet han et av de første elektroniske instrumentene, oppkalt etter seg selv, Theremin. Instrumentet er basert på interferens mellom to høyfrekvensoscillatorer – den ene med fast frekvens, den andre med varierende frekvens. Lyden skapes og varieres ved at musikeren beveger den ene hånden relativt til instrumentets antenne. Med den andre hånden regulerer han styrken.

LES LISTEN: Mine elekroniske favorittlåter

Léon Theremin reiste først rundt i Europa og spilte på sitt instrument, og deretter til USA i 1928 for å opptre med New York-filharmonien. Nesten 40 år senere, i 1966, gjorde Brian Wilson instrumentet kjent for pop- og rock-publikummet ved å spille på det i sangen Good Vibrations, fra det geniale albumet Pet Sounds. Jean-Michel Jarre hyllet den russiske instrumentbyggeren med albumet Oxygene 7-13 og den etterfølgende Europa-turneen (med blant annet to konserter i Oslo Spektrum) i 1997.

Jean-Michel Jarre – Oxygene 10 (offisiell video, 1997):

De fire guruene

En annen grunn til at jeg allerede i 12-årsalderen ble dratt inn i det elektroniske universet, bortsett fra fascinasjonen for musikkens mystiske uttrykk, var at sjangeren ikke var fullt ut akseptert og anerkjent. Nå er det heldigvis skjedd mye siden 1980-tallet både med den generelle musikkjournalistikken og den jevne lytters toleranse, men det er ikke uten betydning at det måtte gå cirka 30 år før elektronisk musikk ble allemannseie på begynnelsen av 1990-tallet.

Lenge før den tid, mens folk danset til storbandjazz og senere til Elvis’ ikoniske hoftevrikk, brøytet fire herrer vei for elektronisk musikk slik den fremstår i populærmusikkens historie: Edgard Varèse, Pierre Schaeffer, John Cage og Karlheinz Stockhausen.

De har det til felles at de eksperimenterte med moderne instrumenter og lyder som man ikke hadde hørt tidligere.

LES ANMELDELSENE: Jean-Michel Jarre på plate 1971-2011

Fransk-amerikanske Edgard Varèse (1883-1965) ga støy en sentral rolle i musikken, og definerte sin musikk som organisert lyd, der alle lyder kunne brukes i komponeringen. Rytmikken ble det viktigste elementet i musikken. I hans mest kjente verk, Ionisation (1931) spiller 13 musikere til sammen 37 ulike slagverksinstrumenter – i tillegg til to sirener. Varèse som også brukte elektronikk i verkene sine, samarbeidet med ingeniører, forskere og instrumentbyggere.

Franske Pierre Schaeffer (1910-1995) var radiotekniker og startet i 1944 RTF Electronics i Paris. Han er kjent for det som går under betegnelsen «musique concrête», den første formen for elektromekanisk musikk. Sagt på en annen måte, Schaeffer demonstrerte at musikk ikke bare ble skapt ved bruk av noter, men også av forskjellige lyder. I 1948 presenterte Schaeffer verket Etude aux Chemins de Fer på fransk radio. Sammen med Pierre Henry startet Pierre Schaeffer instituttet Groupe de Recheches Musicales (GRM) i 1951. Henry og Schaeffer hadde funnet opp en form for analog sampling.

En av studentene hos Schaeffer var amerikanske John Cage (1912-1992). Cage utfordret publikum med hva som er musikk, og hva som ikke er musikk. Allerede i 1939 kom John Cage med det elektroniske verket Imaginary Landscape no.1. I 1948 komponerte han Sonatas and Interludes for «det preparerte klaver». Cage forandret instrumentets klang ved å feste forskjellige gjenstander til strengene, for eksempel spikrer eller skruer. Han spilte ikke bare på tangentene, men også direkte på strengene, stemte instrumentet etter eget ønske og nølte ikke med å bruke hammer.

Mange år senere, i 1971, skulle Keith Emerson fra prog-gruppen Emerson, Lake & Palmer, bortsett fra å spille om kapp med Rick Wakeman, ta «det preparerte klaver» til nye høyder – da på et Hammond-orgel.

Keith Emerson putter kniver inn i Hammond-orgelet (1971):

Tyske Karlheinz Stockhausen (1928-2007) studerte også hos Schaeffer. Studio I kom i 1953 og musikken ble fremført ved bruk av en tonegenerator. Året etter kom det første partituret for elektronisk musikk, Studio II. Menneskestemmer og elektroniske klanger ble for første gang forent på Gesang der Jünglinge (1956). Da The Beatles erobret USA i 1964, holdt Karlheinz Stockhausen historiens første elektroniske konsert – fremført «live».

Med dette som et grunnlag skulle Tangerine Dream, Klaus Schulze, Cluster, Kraftwerk, Jean-Michel Jarre og Brian Eno, samt tysk krautrock fra band som CAN og Neu!, bane vei for en sjanger som betyr mer enn rock. For selv om ikke all musikk i dag er elektronisk, er lydbildet i mye av mainstream-musikken (rock, pop, r&b, hiphop) elektronisk basert.

LES KOMMENTAREN: Tidenes viktigste krautrockband på vinyl

Elektronikk mot punk

For meg startet det med LP-en Rendez-vous (1986) med Jean-Michel Jarre en sen høstdag i 1988. Jarre var blitt den store popstjernen i elektronisk musikk med plater som Oxygene (1976) og Equinoxe (1978), musikkvideo med pingviner ofte vist på NRK og gigantiske utendørskonserter med over en million tilhørere. Utover 90-tallet oppdaget jeg mange av de andre pionerene fra 70-tallet som Kraftwerk, Tangerine Dream og Vangelis. Etter hvert som det kom ny elektronisk musikk fra England, ble særlig The Orb, Leftfield og Orbital (konsert på Sentrum Scene i 2012) interessante. Og et av mange høydepunkt i filmen Trainspotting er når Mark Renton (Ewan McGregor) og Spud Murphey (Ewen Bremner) ligger på gresset og prater om Iggy Pops turné, med den drømmende introduksjonen til Born Slippy (1995) med Underworld som bakgrunnsmusikk.

Elektronisk musikk ble kjent for det store platekjøpende publikum midt i punkeksplosjonen i 1977 da Sex Pistols skrek etter dronningen og Jean-Michel Jarre pustet oksygen. I nærmere ti år hadde Jarre og hans samtidige tyske kolleger utforsket synthesizere og nye lydbilder, men uten nevneverdig platesalg. Musikken skal likevel ikke undervurderes. Mye av det som kom, særlig fra Tangerine Dream og Klaus Schulze, frem til 1977 er obligatoriske album.

Tysk teknologi

Tangerine Dream som ble startet av Edgard Froese og Klaus Schulze i datidens Vest-Berlin i 1968, startet først som krautrockband og ble med sin senere elektroniske musikk toneangivende for Berlin-skolen, som kjennetegnes ved hypnotiske sequencere og fragmenterte, melodiske klangflater. Da Klaus Schulze forlot gruppen etter gruppens debut, Electronic Meditation (1970), utviklet han uttrykket videre smalere og mer minimalistisk enn Tangerine Dream.

Det var ikke alle artistene på 90-tallet som fenget meg like mye. Til det kunne musikken bli for programmert og for lite organisk

Til tross for bandets historiske betydning, har Kraftwerk, med Ralf Hütter og Florian Schneider i førersetet, for meg blitt for mye teknologisk og for lite visjonært. Det som er mest oppsiktsvekkende med Kraftwerk er at gruppen klarte å skape musikk som høres dønn programmert ut, uten at den er det, fordi musikken ble spilt på analoge synthesizere og sequencere. Digitale synthesizere og sequencere som kom rundt 1980, kan programmeres.

Kraftwerks milepæl, The Man Machine (1978), er den ultimate hyllest til teknologi, interaksjon, cyberkultur og digitalisering. Med signaturmelodien The Robots forenes menneske og maskin i strofen «we are the robots». Konserten på Sentrum Scene i 2006 (da Florian Schneider fortsatt var med) var definitivt god, fordi Kraftwerk spilte rollen som «menneskemaskin» helt ut til fingerspissene. Men jeg kan ikke si at jeg spiller så ofte plater med dem.

Kraftwerk – The Robots (1978):

Jean-Michel Jarre har nok fått litt flere runder over anlegget, til tross for at han ga ut sin siste gode innspilling i 2000, Metamorphoses. Han studerte hos Pierre Schaeffer fra 1968 til 1971. Hyllesten kom i introduksjonen til Magnetic Fields 3 (1981) da Jarre samplet inn toglyder fra Schaeffers Etude aux Chemins de Fer. Før Oxygene ga han ut to album og skrev musikk for andre franske popartister. Etter det solide konsertalbumet The Concerts in China kom han med sin protest mot at musikk ble ansett som en forbruksvare istedenfor kunst (hva er musikk i dag da med strømming?) ved å auksjonere bort LP-en Music for Supermarkets i 1983 for 244.000 norske kroner (i 2013-verdi). Jarre lagde bare ett eksemplar av platen, men siden den ble spilt én gang på radio, finnes det bootlegs. Jeg har et opptak, og musikken er kimen til hans viktigste album på 80-tallet, Zoolook.

Riktignok hadde Brian Eno og David Byrne vært inne på samme idé på LP-en My Life in the Bush of Ghosts (1981) ved å bruke stemmer fra rundtomkring i verden som et vesentlig element, men Jarre bearbeidet stemmene på 25 språk digitalt og brukte dem som lyder på synthesizerne – en metode som ikke var anvendt tidligere. Zoolook har alltid vært et favorittalbum for meg på grunn av blandingen av så mange stilarter som funk, avantgarde, klassisk, og selvfølgelig elektronisk. Musikere som Laurie Anderson og Adrian Belew var med på innspillingen.

Finale i Berlin

Det var ikke alle artistene på 90-tallet som fenget meg like mye. Til det kunne musikken bli for programmert og for lite organisk. The Orb er trolig de eneste fra 90-tallet som etter mitt syn har tålt tidens tann. Riktignok har det kommet flere spennende navn etter tusenårskiftet.

Alex Patterson og hans samarbeidspartnere fant opp det som kalles ambient house. Uttrykket ambient kom med Brian Eno da han ga ut Music for Airports (1978), men Eno var faktisk ikke den første til å lage ambientmusikk. Erik Satie kom i 1920 med et stykke til bruk som bakgrunnsmusikk under en pause til en konsert i Paris. Satie komponerte musikk for en stryker- og blåserkvartett. Han kalte det for møbelmusikk. Eksempler på tidlig elektronisk ambient, før Brian Eno, kan være fra platene Zeit (1972) med Tangerine Dream og Deserted Palace (1972) med Jean-Michel Jarre.

LES ANBEFALINGEN: Veien inn til elektronisk musikk

I mine ører er The Orb de naturlige arvtagere etter Tangerine Dream med de lange og drømmende lydflatene. Musikk som fremstår som ny for hver gjennomlytting. Alle The Orbs album på 90-tallet kan jeg varmt anbefale. At gruppen ga ut et dobbelt konsertalbum, Live 93, etter to studioplater, sier mye om deres betydning for utviklingen av elektronisk musikk. The Orb var ikke bare for dansegulvet. The Orb er lyttemusikk.

The Orb – Little Fluffy Clouds (live, 2013)

Det er dels med glede og forventninger, og dels av historisk begrunnet plikt at jeg velger å høre Tangerine Dream (eller rettere sagt Edgar Froese og hans musikere) fremføre milepælen Phaedra (1974) der alt begynte. I Berlin. Det er bare Froese igjen av de sentrale medlemmene, og det er 30 år siden gruppen kom med noe solid, nemlig konsertplaten Poland.

Jeg har hørt Jean-Michel Jarre, Kraftwerk og Cluster. Jeg mangler Tangerine Dream.

martin.aasen.wright@gmail.com

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s