KONSERTANMELDELSE: Stilfullt og bunnsolid av Dweezil Zappa på Sentrum Scene

Årets Zappa plays Zappa var bunnsolid. Absolutt alt satt som det skulle gjennom hele konserten.

For 40 år siden ga Frank Zappa ut et av tidenes beste konsertalbum, Roxy & Elsewhere. Sønnen Dweezil Zappa markerer 40-årsjubileet med egen turné. Denne konserten kunne enten bli en flau og pinlig affære eller en særdeles minneverdig begivenhet.

Frank Zappa var rockemusikeren som tok i bruk jazzens uttrykksform for å ta rocken opp til et høyere nivå, Miles Davis var jazzmusikeren som lot seg inspirere av funk, rock og elektronisk til å fornye jazzmusikken.

– Jazz is not dead. It just smells funny, sa Frank Zappa under den siste sangen på Roxy & Elsewhere, Be-Bop Tango (Of The Old Jazzmen’s Church).

Klarte Dweezil Zappa og hans band å gjenskape det musikalske uttrykket? Ja. Og i tillegg, konserten var ingen plankekjøring av konsertalbumet selv om bandet fulgte samtlige hovedlinjer, inklusiv dialogen under Dummy Up, og Dweezil tok opp tre publikummere til å danse Be-Bop Tango. Hver musiker tilførte verket noe nytt med sin personlige stil.

– Jazz is not dead. It just smells funny, sa Dweezil Zappa på Sentrum Scene.

Dweezils gitarspill har i hovedsak et uttrykk som minner om farens, men jeg hører forskjell. Frank Zappa spilte tyngre enn det Dweezil Zappa gjør. Dweezils spill er noe lettere tilgjengelig enn farens. Sheila Gonzalez imponerte stort med på saksofon, keyboard, fløyte og vokal, og Ben Thomas var minst like overbevisende på trompet og trombone, og som hovedsanger. Bassist Kurt Morgan var tung, presis og dynamisk. Trommis Joe Travers fikk definitivt vist at han er en musiker i eliten ved å fremføre soloen The Black Page #1, som regnes for å være en av de mest krevende trommesoloer skrevet. Keyboardist Chris Norton satt stødig bak instrumentene og fylte ut viktige detaljer i lydbildet, og sang på noen låter.

I andre halvdel av konserten fikk vi solide versjoner av Florentine Pogen, The Black Page og The Torture Never Stops. Det norske brassensemblet The Brass From Utopia spilte med Dweezil og bandet under Dupree’s Surprise og Peaches En Regalia. De fire blåsemusikerne ga lydbildet enda mer dynamikk. Mye smil på scenen. 16 år gamle Haakon Kjeldberg som spilte under fjorårets konsert, spilte først solo og senere duett med Dweezil under Zomby Woof. Kjeldberg imponerte stort med sin egen tolkning av låten, som flere gitarister har satt sitt preg på, deriblant Steve Vai.

I fjor nektet Dweezil Zappa å spille instrumentalen Watermelon In Easter Hay. Ett år senere var tiden inne. Dweezil spilte følsomt og sart. Helt stille blant publikum. En av de beste gitarsoloer jeg noensinne har hørt, både på plate av Frank Zappa, og nå fremført live av Dweezil Zappa.

For sjette gang leverer Dweezil Zappa en konsert med Frank Zappas musikk som overbeviser på alle måter. Det er naturlig å stille spørsmålet hvor lenge Zappa plays Zappa kan reise rundt før det begynner å vannes ut, men Roxy & Elsewhere-konserten hadde ingen dødpunkter.

Stilfullt, Dweezil.

martin.aasen.wright@gmail.com

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s