Det er ikke lenger det ene store bandet eller den ene store artisten som definerer oss. Vi vil aldri få noe nytt The Beatles eller en ny David Bowie.
Musikk var bedre før. Utvilsomt. Jeg er glad jeg ikke er 16 år i dag. Hvilke band og artister hadde jeg likt da?
Nå høres jeg nok ut som en grinete 40 år gammel mann som ikke lenger gidder å følge med på ny musikk. Tviholder på gamle helter som Bowie, The Beatles og Zappa. Litt gretten er jeg nok, men jeg følger med. Sjekk ut Øya-aktuelle Julia Holter. Interessant avantgarde-pop.
For ti år siden fikk jeg sans for canadiske Black Mountain som blandet garasjerock med minimalistisk elektronika, og den svenske elektronika-duoen The Knife. Senere ble det både Wilco, St. Vincent og Vampire Weekend. Og det skjer mye på jazzfronten.
Dette er ikke et spørsmål om musikksmak, men om hvilken betydning musikk har for oss i dag og i hvilken grad og hvordan musikken definerer oss. Da jeg vokste opp og i generasjoner før meg, samlet man seg om én TV og én kanal, én platespiller og noen plater.
Flatere, kommersiell musikk
Til tross for at 2010-tallet, etter min mening er det verste tiåret for popmusikken, er det ikke slik at det ikke finnes nye gode artister og band, for det gjør det så absolutt, men man må lete mye gjennom en lydmur av pregløs støy for å finne dem. Mer enn før. Det er mange grunner til at mye av dagens musikk låter verre enn noen gang før.
De tre viktigste er:
- Kravet til kommersiell suksess.
- Flatere og mer larmende musikk.
- Flere plattformer.
Jeg blir aldri 16 igjen, og jeg merker at det skal mye mer til for å oppnå en euforisk følelse over å høre skikkelig god musikk for første gang. På en godværsdag kan jeg sitte i sofaen og nikke med et smil, og lirke ut et «bra!» fra munnen. Musikken former oss i størst grad i ungdomsårene, sier forskerne. Min erfaring er likevel at det er mulig å få en form for ungdommelig, musikalsk rus over å oppdage noe helt uventet bra musikk, men det skjer ikke altfor ofte.
Da jeg begynte å ta for meg katalogen til Miles Davis for 10-11 år siden, var det han jeg stort sett hørte på de neste tre årene. Det var siste gangen jeg ble helt fortapt i musikk jeg ikke hadde kjennskap til fra før.
Helt siden jeg begynte å kjøpe plater da jeg var 12, har jeg hatt blikket vendt bakover. På jakt etter kilden. Først i midten av 20-årene fikk jeg øyene opp for musikk som ble gitt ut i min egen samtid. Historien er så rik på kvalitetsmusikk! Ikke bare innen pop og rock, men jazz, klassisk, country, blues, elektronisk og hiphop. Jeg vil si jeg har en allsidig, men selektiv musikksmak.
Noen ganger har jeg fått slengt «elitist» og «musikksnobb» etter meg. Nå går ikke jeg rundt og rangerer musikksmaken til folk. Smak er subjektivt og det er nytteløst å diskutere smak. Det blir sandkasseretorikk. Og i min hylle finner du DDE, Billy Idol og Rod Stewart så vel som Gustav Mahler og Brian Eno. Ekte alt sammen. På sitt vis.
Historiske og musikalske sammenhenger
Jeg har alltid vært opptatt av å forstå den historiske sammenhengen bak en sjanger, hvordan låtskrivere og artister har påvirket hverandre og utviklet seg. Jeg har alltid prøvd å finne kilden. I første omgang, da jeg var ungdom og ung voksen, lette jeg etter de artister og band som la grunnlaget for en bestemt stil eller uttrykksform, og som hadde en bred kommersiell appell. Eksempler er The Beatles, Frank Zappa, David Bowie og Jean-Michel Jarre.
I senere år har jeg vært opptatt av dem som kan oppfattes som den faktiske kilden, de komponister og utøvere som var først ute, men som ikke nådde ut til det store publikum. Både Zappa og Jarre var opptatt av de første elektroniske pionerer som Karlheinz Stockhausen og John Cage. For å få en dypere forståelse for Paul Simons reise til Sør-Afrika i forbindelse med platen «Graceland», måtte jeg sette meg inn i det tyske bandet CAN.
Når jeg da prøver å finne nye favoritter av nyere dato, må de ha en kobling til de kildene som jeg allerede har funnet frem til. Således holder jeg Susanne Sundfør svært høyt. Hun har en unik evne til å være eksperimentell og søkende, og fengende og kommersiell. Hårfin balanse, men hun mestrer det. De tre siste skivene er tre mesterverk. «The Brothel», «The Silicone Veil» og «Ten Love Songs». I kjølvannet av å høre på Sundfør ble jeg nysgjerrig på amerikanske Julia Holter. Litt i samme gata, men ikke like tungt elektronisk. De to siste platene, «Loud City Song» og «Have You In My Wilderness» er verdt å lytte på.
Kynisk industri
Allerede på 1980-tallet kritiserte Frank Zappa platebransjen for å være kynisk og styrt av forretningsmenn som ikke brydde seg nevneverdig om musikk. Akkurat den problemstillingen har ikke blitt bedre med årene. Før, på 60-tallet, var direktøren, for å si det med Zappa, en feit mann med sigar iført dress som pleide å svare «I don’t know. Who knows? Record it and put it out!» på spørsmålet om en eksperimentell plate skulle gis ut. «Well, I took a chance. It went out and it sold a few millions! I don’t know». Zappa etterlyste det han kalte en mer åpensindig innstilling fra plateselskapene om hva slags musikk som skulle gis ut på plate, og at det ikke måtte være direktøren som skulle være den som bestemte hvilken smak vi skulle ha.
De siste 20 årene har musikkbransjen tapt penger på grunn av stadig mindre salg av LP-er og CD-er. Men ifølge tall fra den internasjonale bransjeorganisasjonen IFPI før sommeren tjener nå plateselskapene penger på strømming. Digitale inntekter overgikk inntektene av fysisk salg for første gang på verdensbasis i 2015. Mye av grunnen til det var at de fleste av oss nå har en smarttelefon hvor vi strømmer musikk.
Her er vi ved kjernen av problemet: plateselskapene tenker bunnlinje, forbrukerne har nærmest en uendelig tilgang på musikk, og artistene, bandene og låtskriverne har en lengre vei å gå for å treffe et bredt publikum.
Da jeg var 16, kjøpte vi musikk i butikken. Vi var to-tre kompiser som tok t-banen til byen, gikk målrettet til sjappa og plukket med oss de to skivene vi hadde råd til. De platene ble bortimot ihjelspilt, uavhengig om vi likte dem eller ikke. Vi hadde jo kjøpt dem, da skulle vi spille dem. På den måten satte vi virkelig pris på musikken, selv den vi ikke likte så godt ved første gjennomlytting. Vi hadde ikke så mange plater i samlingen, så vi måtte lære oss å like de platene som stod der. I dag er det for lett å hoppe videre til neste sang – av en annen artist. Men fikk du da med deg den første sangen? Sank den inn? Gjorde den inntrykk?
Definerer en hel generasjon
Jeg tror på det store kollektive «vi». Det fantes mange dårlige band før i tiden, også. De fleste av dem hører vi ikke om i dag når historien om The Beatles, David Bowie og Pink Floyd skal fortelles. Det kan virke som om de fire gutta fra Liverpool kom ut av intet og reddet verden. Slik var det ikke. De jobbet hardt for å nå «to the toppermost of the poppermost» (som John Lennon pleide å si til de tre andre under Beatlemania i 1963-64).
The Beatles ble et samtaleemne blant ungdommer og foreldre, en fellesnevner for en hel generasjon. Det samme gjaldt for Bowie. Pink Floyd, Led Zeppelin, Frank Zappa. Og mange flere. De ga ut album som definerte en generasjon. I dag samler mange seg om en felles artist og en felles plate, men det bildet er langt mer fragmentert enn på 1960-, 70-, 80- og 90-tallet.
I mine ører er det siste store, definerende albumet for en hel generasjon som både var kunstnerisk banebrytende og som hadde en bred kommersiell appell, «OK Computer» med Radiohead fra 1997. Jeg husker tilbake til den tiden. Jeg var ingen stor fan av Radiohead, ennå, men mange jeg kjente var det. Vi snakket om den skiva. Vi lyttet på den. Syntes den var fantastisk. Rar. Med mange referanser til band og artister vi likte.
Jeg tror at tenåringer og unge voksne også i dag hører på den samme musikken sammen, men jeg tror vi som var unge på 90-tallet (og eldre) måtte svette litt mer for den ene skiva.
En kronologisk oppsummering
Tiårene fra Elvis var på TV og frem til i dag kan oppsummeres med:
- 1950: Vi hørte på singler. Jazz hadde album og hadde gått over fra 78-plater til LP, men i rock and roll var det tosporssingelen på 7-tommers vinyl som gjaldt.
- 1960: The Beatles, The Who og The Rolling Stones startet som singel-band. I likhet med Elvis spilte de inn hele LP-album, men fansen beit seg fast i enkeltlåtene fra singlene. The Beatles var bandet som fikk oss til å lytte på et album fra start til slutt. Det begynte med «Rubber Soul» (1965), The Beach Boys’ kom med «Pet Sounds» året etter, The Beatles svarte med «Revolver» (1966). Året etter kom et nytt veiskille med «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band».
- 1970: LP-ens storhetstid. Konseptalbum. Pink Floyd, Genesis, Supertramp, tysk elektronisk musikk, lys- og lasershow på konserter, Bowie definerte hva som var rammene for teatralske konserter med kostymer, sminke og skuespill. Vi kunne stille oss selv spørsmålet: Hvilket album er jeg?
- 1980: Tilbake til singler. Fortsatt album, men noe av det konseptuelle ved LP-albumet forsvant med CD-ene som hadde 74 minutters spilletid. MTV kom i 1981 og musikkvideo var det nye formatet. Vi spurte oss selv: Hvilken video er jeg?
- 1990: 1960- og 70-tallet fikk en viss renessanse etter at de digitale synthene var skrudd av og det høye håret hadde lagt seg. Neil Youngs rutete skjorte ble nærmest hipstermote, og Nirvana og resten av grunge-gjengen mente vi skulle være ærlige med hverandre. Kurt Cobain skjøt seg selv, og Oasis og Blur kranglet litt. Elektronisk musikk, særlig fra England, ble en større sjanger enn på 70-tallet, men fortsatt ikke fullt ut akseptert blant folk flest. CD-en hadde sin storhetstid og musikkvideo-formatet led en langsom død.
- 2000: CD-en fant veien til grava. YouTube kom i 2005, Facebook i 2007. For å presse penger ut av oss trofaste platekjøpere ga plateselskapene ut de store artistene på nytt, med forbedret lyd, store bokser med bøker og mye annet rart.
- 2010: Plateselskapene begynte å tjene penger på strømming, men i langt mindre grad artistene, uten at det i særlig grad kan høres på den musikalske kvaliteten for det brede publikum.
«Alt låter likt»
I 2012 ble en rapport fra en rekke spanske forskere presentert i forskningstidsskriftet Scientific Reports. Forskerne hadde gjennomført en avansert matematisk analyse av en stor mengde poplåter utgitt mellom 1955 og 2010, og konklusjonen var entydig: Gjennom årene er poplåtene blitt stadig mer larmende, og låtene er blitt mer ensformige med tanke på bruk av melodier og harmonier. Analysen kom frem til at musikken var blitt mer ensidig. Det var spesielt mangfoldet i overganger mellom notekombinasjoner som var svekket. Analysen kom også frem til at klangpaletten var mindre variert i dag enn før. En gitar og et piano har hver sin unike klang, men i dagens musikk hører man ikke like mange forskjellige klanger som før.
Når musikken er blitt mer larmende, er det på grunn av stadig mer utstrakt bruk av kompresjon. Svake og sterke partier jevnes ut, og resultatet er at alt låter høyt hele tiden. De spanske forskerne konkluderte med at for å lykkes i dag, må man skrive en enklere melodi, bruke færre akkorder og instrumenter og ha mer volum enn før.
Det er nok for meg å skru på radioen om morgenen. Særlig på NRK P1 er den samme plagsomme, sjelløse og verdiløse musikken. Musikk er beinhard industri som kan sidestilles med hjernedød reality-TV, eller som fremstår like spennende som «Allsang på grensen». Musikk til massene er ikke kunst, det er en forbruksvare. Vi har musikk overalt. På telefonen, PC-en, på TV-en og radioen. Vi kan ikke gå på et kjøpesenter uten å bli overfalt av enda mer hjernedød popmusikk, fordi en eller annen markedsanalyse har funnet ut at vi kjøper mer hvis drittmusikken gjør oss enda mer stressa enn vi var i utgangspunktet. Lysten til da å sette seg ned å nyte en symfoni, en jazzkonsert eller et favorittband hjemme over anlegget forsvinner helt eller delvis.
Når skal jeg lete etter nye, gode artister da? Når har jeg overskudd til det?
Det finnes hverken noe The Beatles eller en David Bowie i dag. Og jeg tror ikke de ville ha fått den samme suksessen i dag som for 40-50 år siden. De var artister og låtskrivere av sin tid, som var såpass annerledes enn den tiden vi lever i nå. Frank Zappa hadde ikke fått den internasjonale suksessen hvis han ga ut «Freak Out» eller «One Size Fits All» i 2016. Glem det.
Mine gamle helter vil alltid være her. I hylla. Men nysgjerrigheten i meg søker med jevne mellomrom noe nytt i håp om å oppdage noe som kan overraske, glede og forbløffe meg, og som kan oppfattes som en fellesnevner for mange av oss. Noe som binder oss sammen. Jeg tror vi på tross av all tilgangen på musikk, har distansert oss mer fra den, og hverandre. Det er et tankekors.
Julia Holter – Silhouette (2015):
Susanne Sundfør – Accelerate (2015):